Nye signaler fra Nord-Korea?

Det er fire år siden nordkoreanerne ble rammet av hungersnød. Det begynte med oversvømmelser, men selv med hjelp utenfra er det lite trolig at landet vil klare seg på egen hånd med det første. Det er ikke bare naturkatastrofer som er skyld i hungeren i landet. Feilslått landbrukspolitikk, manglende gjødsel og slutt på eksport til tidligere kommuniststater er også viktige faktorer for å forklare sultkatastrofen.

I den siste tiden har det kommet meldinger om at mennesker, både voksne og barn, holdes i forvaring mot sin vilje og under særdeles harde forhold. Mye tyder på at den lille maten som er, blir forfordelt den politiske eliten, og at de svakeste får minst. En slik diskriminering av de svakeste gruppene er brudd på menneskerettene.

Mangelen på uavhengig informasjon gjør at det er svært vanskelig å si noe om hvor mange som er døde som følge av sult. Ingen hjelpeorganisasjoner har mulighet til å bevege seg fritt i landet. Det er umulig å evaluere arbeidet som blir gjort, og befolkningens helsestatus er ikke kartlagt. Det er ingen mulighet til å overvåke at hjelpen kommer fram. Francois Jean fra Leger uten grenser forteller at organisasjonen lenge prøvde å forhandle med den nordkoreanske regjeringen om å få evaluere arbeidet og overvåke utdelingen, men fikk ikke gjennomslag og valgte av den grunn å trekke seg ut.

«Sult er en eksepsjonell hendelse, og må ikke forveksles med matmangel/feilernæring. Det er mulig å varsle sult, og slik sette inn tiltak for å hindre den i å inntre. Alle regjeringer har en mulighet til å unngå sult når matmangelen øker, blant annet ved å spørre om internasjonal hjelp,» sier Francois Jean.

Det har oppstått byttemarkeder der mat blir byttet, og en viss oppmyking i overvåking har skjedd, idet vakter har en tendens til å se vekk fra ulovlig distribusjon/bytting i medfølelse. Både voksne og barn, til og med soldater, har krysset den om lag 130 mil lange grensen mellom Kina og Nord-Korea for å skaffe seg mat.

Illegale innvandrere til Kina er blitt intervjuet. De er blitt hjulpet av kinesere av koreansk opprinnelse, som har koreansk som morsmål. Kristne og andre religiøse nettverk tar stor risiko når de hjelper flyktningene, og får kraftige bøter dersom de blir tatt, ofte opptil flere årslønner. Derfor må hjelpeorganisasjonene være svært forsiktige i sitt arbeid med å intervjue flyktningene.

Noen av flyktningene som er intervjuet av hjelpeorganisasjoner innser at det er behov for reformer i Nord-Korea, men mange er svært patriotiske, og sier at sulten skyldes dem selv og ikke myndighetene. De sier de har seg selv å takke, at de ikke har vært flinke nok som ikke har klart å dyrke tilstrekkelig mat.

En annen måte å få informasjon på er «speilvendt statistikk». Det vil si at når vi ikke kan få informasjon fra landet selv som lar seg dokumentere, kan vi innhente opplysninger fra andre, for eksempel fra land som eksporterer til Nord-Korea. Da ser vi at den fineste konjakk og whisky er eksportert til Nord-Korea og betalt med hard, vestlig valuta.

I fjor mottok landet bistand tilsvarende en verdi på nesten en milliard amerikanske dollars.

Myndighetene foretar kosmetiske skritt for å imøtekomme hjelpeorganisasjonenes krav samtidig som de fastholder at utlendinger ikke kan bevege seg fritt i landet.

Blant annet har myndighetene for første gang gått ut med opplysninger om hvor mange de regner med har dødd siden sulten inntraff for fire år siden. Jon In Chen, fungerende direktør for den statlige matmangel- og rehabiliteringskomiteen, sa at dødsraten var 6,8 per 1000 før flommen i 1995, og nå er 9,3 per 1000. Det vil i så fall si at økningen er på 55 000 døde per år. Forskjellige hjelpeorganisasjoner i landet har anslått økning i antall døde fra en million til 3,5 millioner siden 1995.

Nord-Korea fortsetter med å sette betingelser for forhandlinger med Sør-Korea om gjenforening av familier som ble splittet under Korea-krigen 1950- 53. Som takk for samarbeidet, ble Nord-Korea lovet en ny forsendelse med mat i juni.

Alle disse betingelsene, manglende tilgang for hjelpeorganisasjoner til å evaluere hjelpearbeid så vel som mulighet for IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået) til å overvåke at inngåtte avtaler overholdes, skjedde samtidig som landet mottok USAs tidligere forsvarssekretær, nå president Bill Clintons rådgiver på Nord-Korea, William Perry, på en varm og imøtekommende måte.

I Gulehavet, på landets vestkyst, skjedde den 15. juni alvorlige konfrontasjoner mellom de to lands mariner. Dette forhindret ikke at Seoul og Pyongyang fortsatte forhandlinger i Beijing for å diskutere gjenforening mellom de to nasjonene.

Hva betyr disse motstridende signalene? I det ene øyeblikket fiendtlige handlinger, i det neste vennlighet og forhandlinger med erkefiendene i samarbeidets ånd.

Det er vanskelig å analysere de ulike utspill nordkoreanske myndighetene gjør på grunn av Pyongyangs isolasjon. Derfor blir analyser av situasjonen i landet spekulative enten man tolker utspillet i lys av myndighetenes intensjoner, for eksempel å styrke sin forhandlingsposisjon, eller som et uttrykk for uenighet mellom det nordkoreanske offisielle, politiske lederskap og de militære. De viktigste faktorene for å hindre sult er informasjonsfrihet, aktive opposisjonelle partier og en fri presse, sier Francois Jean fra Leger uten grenser. Det har ikke vært sultkatastrofer i land der dette er på plass.

Nord-Koreas besluttning om å trekke seg fra Konvensjon om sivile og politiske rettigheter ble ikke akseptert av FN i 1998. Denne beslutningen ble fattet som følge av at FN kritiserte blant annet at nøytral og uavhengig overvåking av menneskerettighetssituasjonen i landet ikke var mulig. Nord-Koreas forsøk på å trekke seg fra traktaten er det første og eneste eksempel på å frasi seg forpliktelser som landet har påtatt seg i forbindelse med traktatinngåelse, og ble ikke godkjent av FN. De fundamentale menneskerettighetene er internasjonal sedvanerett uansett tilslutning til traktaten eller ikke. Det må også nåværende leder, Kim Jong Il, sønn av den legendariske Kim Il Sung, og hans nærmeste medarbeidere leve med.

Vi har sett i forskjellige verdensdeler og i land med svært ulike ideologier at regjeringer står bak drap på motstandsbevegelser eller etniske grupper. Drapene finner sted uten noen lovlig, rettslig prosess.

Hva da med et lederskap som lar sine innbyggere sakte sulte i hjel? Den mest fundamentale menneskeretten, retten til liv, forutsetter at det finnes mat i landet. En nasjons suverenitet gir ikke lederskapet noen rett til å la befolkningen sulte.