PRESSET: Siv Jensen (Frp) møter pressen om Birkedal-saken i mars i fjor. Våre hjerner er ikke tilpasset en tid der man må stå skolerett og forklare stygge hendelser, skriver Ove Vanebo. Onsdag deltar den tidligere Fpu-lederen på Civitas frokostseminar om skandaler i politikken. Foto: Morten Holm / NTB scanpix
PRESSET: Siv Jensen (Frp) møter pressen om Birkedal-saken i mars i fjor. Våre hjerner er ikke tilpasset en tid der man må stå skolerett og forklare stygge hendelser, skriver Ove Vanebo. Onsdag deltar den tidligere Fpu-lederen på Civitas frokostseminar om skandaler i politikken. Foto: Morten Holm / NTB scanpixVis mer

Nye skandaler vil komme

Hvem sin skyld er det at medieomtalen av politiske skandaler er tredoblet siden 80-tallet?

I en passasje fra Shakespeares skuespill «Julius Cæsar», uttaler Cassius følgende: «Feilen, kjære Brutus, ligger ikke i våre stjerner. Den ligger i oss selv». Poenget er at skjebnen ikke avgjør utfallet av saker; vi er i stand til å endre fremtiden og unngå katastrofe. Dessverre er dette et faktum mange politikere overser - og betaler dyrt for senere.

De siste årene har skandalene stått i kø i norsk politikk, og mange spør seg hvordan slike plutselig kan dukke opp. Få kriser kommer som lyn fra klar himmel. I kommunikasjonsfaget snakker man om to typer kriser som kan ramme organisasjoner: «Kobrakrisen» og «pytonkrisen». Mens kobraslangen angriper hardt og brutalt, uten forvarsel, kveler pytonslangen offeret sakte over tid. På samme måte er mange kriser som det sistnevnte dyr - krisen som til slutt kulminerer bygges opp over en lengre periode. Utfordringen er å se forvarslene.

Mennesker er feilbarlige vesener, som begrenses både av det sosiale miljøet og av biologiske rammer for den rene fornuft. Vi liker ikke å fortelle negative nyheter, fordi det er ubehagelig å være den som sprer dårlig stemning. Dermed stanses ofte informasjonen istedenfor å viderebringes. I tillegg oppstår et annet menneskelig fenomen, som kalles MUM-effekten: Det er vanlig å overvurdere positive tegn og se vekk fra utrivelige fakta.

På toppen av det hele glemmer man kritiske stemmer. Vanskelige avgjørelser og krisehåndtering foregår ofte i homogene grupper. Når man sitter tett i små rom, og har mennesker man er enig med ved sin side, forsvinner realismen man kunne fått fra «djevelens advokat». Mange mener at president Kennedys helbom i Grisebukta og George Bush’ beslutning om Irak-invasjon var et resultat av groupthink. Gruppetenkningen er en trussel mot både gode vurderinger og gjennomtenkte handlinger.

Menneskelige svakheter er ofte grunnlaget for selve skandalen. Blant våre drifter og motivasjoner finner man trekk som ikke ser delikate ut når de møter dagslyset. Det kan dreie seg om seksuelle lyster, maktbegjær eller rett og slett latskap. Paradokset er at selv om høyere posisjoner i politikken gir større muligheter til å leve ut sine ønsker og gleder, kan man i mindre grad faktisk gjøre det. I dagens situasjon, der media til og med skriver om en parlamentarisk leders manglende månedskort på toget, kan man regne med at alle feilskjær kommer ut.

Ofte er det ønsker om å tilegne seg sex det dreier seg om. Det er bare å tenke på Helge Solum Larsen, Bård Hoksrud, Bill Clinton, Terje Søviknes eller Arnold Schwarzenegger. Som det sies i filmen Maktens menn, til en av presdidentkandidatene: «You can lie, you can cheat, you can start a war, you can bankrupt the country, but you can't fuck the interns. They get you for that.»

Statsråder har også fått store oppslag når de har innledet forhold med en medarbeider. Men hva er det som gjør at seksuelle handlinger, hvor det er frivillighet fra partene, vekker så stor oppstandelse? Kanskje skyldes dette at man forventer at våre politikere må beherske seg selv og at slikt sees på som utnyttelse av status eller makt, noe ukontrollert. Det kan virke underlig at man i en tid der programmer som Trekant er allemannseie og det er økende åpenhet om sex, blir overrasket over at også folkevalgte har disse lystene. Inntil dette endrer seg bør man følge rådet fra boken Wonderboy: «Don’t dip your pen in the company ink».

Ove Vanebo
Ove Vanebo Vis mer

Utfordringer knyttet til skandalene dreier seg ikke bare om hendelsene i seg selv, men hvordan de håndteres. Skrekken for et politisk parti under krisehåndteringen er å gjennomføre den dårlig, og dermed oppleve en dobbeltkrise. Dette var klart tilfelle i FrPs kommunikasjon rundt saken med Trond Birkedal, og i Audun Lysbakkens manglende åpenhet da tildelingen av midler til Jenteforsvaret ble avdekket.

På toppen av det hele fører den teknologiske utviklingen til at sjansene for å skape og spore opp feiltrinn øker. I kjølvannet av terrorangrepet mot Utøya opplevde en Buskerud-politiker at en syv år gammel e-mail med islamkritikk ble trukket frem. Det er vanskelig å tenke seg at lite gjennomtenkte utspill på Facebook aldri vil skje igjen. Nye skandaler vil oppstå. Kriseforskeren William Timothy Coombs påpeker at sosiale medier har skapt en evolusjon - ikke revolusjon - i krisekommunikasjon. Mange av de samme spillereglene gjelder ennå, men man må handle raskere.

Skolebokeksempelet for hurtig krisehåndtering er hvordan firmaet Johnson & Johnson reagerte raskt da det på ble påvist gift i legemiddelet Tylenol. I tillegg til raskt å trekke tilbake produkter og spre informasjon, hadde de også en oppegående, åpen sjef i James Burke, som stilte opp på alt han ble bedt om. Et trekk ved vellykket krisekommunikasjon er nemlig en behagelig person som kan forklare situasjonen på en troverdig måte. At man klarer å stille opp og være ærlig i slike kriser, er imidlertid ingen enkel sak.

Våre hjerner er nemlig ikke tilpasset en tid der man må stå skolerett og forklare stygge hendelser. Helst vil mange flykte når man havner i en vanskelig situasjon. Forskning viser at menneskers evne til å håndtere informasjon kan synke med så mye som 80 prosent i en følelsesmessig presset situasjon. Det kreves kalde hoder når telefoner gløder. Og det er blitt vanskeligere de siste årene. En nylig utkommet bok om politiske skandaler i Norden, viser at det er tre ganger så mye medieomtale av skandaler i dag som på 80-tallet.

Samtidig er det vanskelig å si at politikerne er blitt så mye mer umoralske. Kanskje er heller ikke alle skandaler så ille. Professor Tor Midtbø har påpekt at mange av skandalene er «utløst av amatørmessige trivialiteter og bent frem komiske brudd på oppleste normer».

Dermed er det neppe sikkert at det bare er politikere som må skjerpe seg, selv om det kan hjelpe. Løsningen kan like gjerne ligge i mer barmhjertighet og takhøyde i samfunn og media hvis det bare er enkel dumskap som er skjedd.