Nye Tarjei Vesaas-dikt

Tarjei Vesaas: «Ver ny, vår draum».

Den lyriske høstsesongen åpner fint med en ny, fyldig diktsamling av Tarjei Vesaas. "Ver ny, vår draum" - titelen dekker noe vesentlig av innholdet i samlingen; en stemning av håp, som stiger fra de mørke dypene i en livsmerket manns sjel. En stemning som blir kongenialt tolket i Johnny Halvorsens utsøkt vakre omslagstegning, hvor slanke strå reiser seg fra tjernets blå bunnfelt og tegner sin silhuett mot hvitt dagslys. Hadde tegneren bare kunnet dy seg for å plassere en naturalistisk liten bille på et blad, ville bildets renhet vært fullkommen.

Det henger vel sammen med en utvikling både hos dikteren selv og i hele verdenssituasjonen når Tarjei Vesaas ikke lenger oppholder seg så meget ved de dødelige farer som truer menneskeheten, og ikke lenger understreker menneskets ansvar så sterkt. Den nye samlingen har et overveiende sentral-lyrisk preg; det er først og fremst dikterens jeg som taler til leseren - hva enten nå det personlige pronomenet i første person står i entall, "eg", eller i flertall, "vi". Og det som taler ut av nøkkel-diktene, er fortrøstning.

Fortrøstningen rekker riktignok ikke lenger enn hit: Det er drømmen som vil leve videre og alltid fylle oss med nytt mot, ny glede. Det er noe helt annet enn drømmens oppfyllelse i form av håndgripelig, varig fanget lykke:

Fuglen i perlemorsskyene.
Høgt høgt
- og aldri kjem du hit,
fordi vi,
langt nede,
har sendt deg opp.

Her ligger poenget i det lille ordet "fordi" - og takket være det ene ordet forekommer det meg at denne strofen fra samlingens titeldikt er intet mindre enn genial. Artisten Vesaas sørger da også for ikke å spolere virkningen å la neste strofe begynne med et konvensjonelt "Men". Den begynner med "Og":

Og fargen i perlemorsskyene støkk vi ved, og gledest.

Den støkken av glede kjenner også leseren!

Sant nok mestrer Tarjei Vesaas ikke alltid like godt sin spesialitet: den korthugne, ekspresjonistiske stilen, hvor hvert eneste ord veier med full tyngde. En av farene ved å dyrke denne stilen er at dikteren kan komme til å forklare enten for lite eller for mye, og Vesaas unngår ikke faren helt. I et dikt som "Døra går opp", hvor åpningen setter leseren i den høyeste spenning, blir det sagt for lite; diktet er derfor dunkelt. I dikt som "Den svarte svanen" blir det på den annen side sagt litt for meget: Et bilde blir tydet av dikteren selv, og mister derfor sin poetiske verdi. Ennå mestrer Vesaas heller ikke med full sikkerhet billed-utviklingens teknikk. Især når det er en idé, en tankegang han vil uttrykke gjennom en billedkrets, hender det ikke sjelden at kretsen faller fra hverandre i innbyrdes uforlikelige metaforer. Eksempler: "Ein namnlaus ring i veden" og "Sanningsringane".

Til gjengjeld har Tarjei Vesaas i et av sine nye dikt på en mesterlig måte utnyttet det billedmotivet som bare er streifet i Henrik Ibsens berømte dikt "Brændte skibe", og som der i virkeligheten er plassert fullstendig meningsløst. Jeg sikter til rytteren som rider hjemover (hos Ibsen: over havet!) "hver eneste nat". Dette lengsels-symbolet er av Vesaas utnyttet med fineste kunst i diktet "Rideturen".

Høyest når likevel lyrikeren Tarjei Vesaas etter min mening i de symbolfrie diktene, hvor han ene og alene ved hjelp av ordenes egenvalør streker opp og dramatiserer en situasjon. I det vesle diktet "Dine kne og mine" spennes leserens forventning sterkt mot slutten på grunn av ordet "rådvilt" - og som et sjokk kommer også den siste linjen med ett eneste ord, som forteller alt:

Dine kne og mine
og den varme mosen.
Og dei unge år.

Din torste sky,
som min.
Og tung som min.
Guds auga i ei sol
i gløding.
Ditt eige rådvilt
inn i mitt:
Farvel.

Rim bruker ikke Vesaas i den nye diktsamlingen; i de aller fleste tilfelle skyr han også bundet rytme. Jeg vet ikke om det siste er klokt; for diktet "Vonde år", i mine øyne det fineste av alle i den nye boka, henter meget av sin suggestive kraft nettopp fra rytmen. Diktet minner meg fjernt om Harry Martinson, men virker først og fremst, på tross av sitt almenmenneskelige innhold, dypt originalt. Sitatet bør avslutte denne omtale av en betydelig diktsamling:

I denne frosne uårskveld
går fisken ned til logne djup,
med iskald overflate slår
som glas mot grunne strand.
Innover denne uårsjord
er sorga vaken langt på natt,
kvart tre er vendt mot betre tid
kvart frø ligg biar smil frå Gud
og kyrkjer ris så mildt på haug.
To barn står stumt ved fjordårs grav,
kjær under torva teier far;
han brennemerkte seg til sist,
og kyrkja sette hælen på
og sa han får til helvet gå.
Og sorgene går rundt og rundt.
Men den som teier
nedi mold
veit ingenting om alt.

(Dagbladet 1. sept. 1956)