Nye utøvere, uvanlige programmer

En ny stjerne er født.

CD: En ny stemme er alltid kjærkommen på det internasjonale platemarkedet, også når hun sikter seg så ettertrykkelig inn mot kjent repertoar som den latviske mezzoen Elina Garanca. Hun har alle den gode, og den unge, mezzoens kjennetegn: melodiøs til fingerspissene og med en fasthet i klangen som allerede begynner å skinne av bronse. Og så vil hun sikkert få drahjelp av å være så vakker, på den riktige, fotogene måten.

HÅNDPLUKKET FRA MEZZOENES standardrepertoar er velvalgt. På utgivelsen fra Deutsche Grammophon får vi Charlotte fra Massenets «Werther», «La Cenerentola» fra Rossini og «Bachianas brasileiras no. 5» av Villa-Lobos, servert med sikker fornemmelse for at dette ikke bare er en serie enkeltnumre, men biter av rolleportretter. Og mer Rossini, Offenbach og Richard Strauss, på en måte som forteller at dette er en sanger som ikke nøyer seg med å synge pent. Spiller hun opp på scenen til hvordan dette låter på CD, går hun en stor framtid i møte.Selv om det ikke virker sånn, særlig ikke etter et år med Mozart-jubileum, så fantes det andre komponister på Mozarts tid, også. På Archiv har Concerto Köln grepet fatt i en av dem, «Il divino boemo» Josef Myslivecek, som visstnok levde opp til sitt bohemnavn også på andre måter enn ved å være fra Böhmen. Han boltret seg etter sigende som fisken i vannet i tidas hoffkultur, med sikkert rykte som stor selskapsløve i tillegg til å være god komponist. Det syntes visstnok Mozart også, som var en av de få som holdt kontakten etter at legene opererte bort Mysliveceks nese, som angivelig var angrepet av syfilis. Det ble slutten på karrieren i selskapslivet.

MEN MUSIKKEN KLINGER fortsatt, instrumentalverker - operaovertyrer og sinfoniaer - i strålende utførelse av Concerto Köln. Og de er spennende, ikke minst fordi de formidler nærkontakt med et stilnivå som faktisk var Mozarts også. Slik hører vi ikke bare veldreide verker, men får også en mer konkret fornemmelse av hvordan Mozart skiller seg ut, bokstavelig går noen nummer utenpå sin egen samtid. Det var derfor han ble regnet for å være en komponist av det litt vanskelig tilgjengelige slaget.Når Yo-Yo Ma kommer med ny plate, på Sony, kommer jeg løpende, med en gang. Ikke minst etter å ha opplevd ham live på en av sesongens helt store konserter seint i fjor. Selv om det dreier seg om en utgivelse av verste - eller beste - sviskekomplott-modell. Men på Yo-Yo-Mas egne premisser, må jeg skynde meg å tilføye. For Yo-Yo Ma har alltid en uortodoks innfallsvinkel til hva han finner verd å spille, fra Bach og Brahms til John Willimas, Morricone, Gershwin og kinesisk tradisjonsmusikk. Det eneste som er forutsigelig med ham, er den uforliknelige klangen i celloen, som for meg alltid har stått som det vakreste av strykeinstrumentene. Den svikter ikke, denne gangen heller. Innimellom tar jeg meg i å bli frustrert over bare å få enkeltsatser fra større, sykliske verker. Men det glemmer jeg med en gang når han for eksempel spiller opp i Piazzollas «Soledad», tilbakelent, nesten slepende og med en intensitet i uttrykket som nesten renner over av den heftigste pasjon. Da ønsker jeg meg ingenting annet.