FRYKTER FOR KVALITEN: Forlagssjef William Nygaard mener nettets gratismodeller og monolittiske aktører truer pluralismen og kvaliteten forlagsindustrien representerer. Men hvordan kan det da ha seg at verdens ledende oppslagsverk er laget av nettbrukerne selv, og ikke av forlag og leksikonredaktører?, spør DB.nos kommentator. Foto: SCANPIX
FRYKTER FOR KVALITEN: Forlagssjef William Nygaard mener nettets gratismodeller og monolittiske aktører truer pluralismen og kvaliteten forlagsindustrien representerer. Men hvordan kan det da ha seg at verdens ledende oppslagsverk er laget av nettbrukerne selv, og ikke av forlag og leksikonredaktører?, spør DB.nos kommentator. Foto: SCANPIXVis mer

Nygaard versus nettet

Mange kan lære mye av hvordan Store Norske taper mot Wikipedia.

||| (Dagbladet.no): Er det nasjonale særpreget, ytringsfriheten, pluralismen og kvaliteten i kulturen truet av de nye innholdsmodellene på nettet, slik de utvikler seg i spennet mellom søktejenesten Google og det brukerskapte nettleksikonet Wikipedia?

Skal vi tro Aschehoug-sjef og styreleder i Kunnskapsforlaget, William Nygaard, kan det være grunn til å frykte det.

Under en paneldebatt foran et fullsatt auditorium på Litteraturhuset i Oslo etter Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales' foredrag tidligere denne uka, ga Nygaard (i det minste slik jeg tolket ham, fra min plass ved siden av ham i panelet) uttrykk for at at den profesjonelle og opphavsrettslig beskyttede kulturindustrien han representerer er et bolverk mot trusselen om en global forflatning med nettet som drivkraft.

Selv om Nygaard alltid snakker med en helt spesiell autoritet om ytringfrihet, framsto forlagshøvdingen denne ettermiddagen ikke primært som en forkjemper for det frie ord, men for det profesjonelt redigerte, forlagsindustrielt produserte og tradisjonelt finansierte ord.

 
I PANELET satt det ellers folk som var opptatt av nettets nærmest ubegrensede muligheter, og sekundært av utfordringene med å få på plass nye og bærekraftige forretningsmodeller. Eirik Solheim i NRKbeta fulgte debatten, og kommenterte Nygaards tilnærming slik: Mellom linjene klarte ikke jeg å lese annet enn en frykt for at både vårt språk, kultur og kunnskap står i fare dersom ikke de store forlagene og de profesjonelle forfatterne får fortsette som de alltid har gjort, skriver han i en bloggpost.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skal sies at en klok mann som Nygaard i denne sammenhengen primært representerte bransjeinteresser under ild. Særlig denne uka, da det ble kjent at Amazons lesebrett Kindle går til priskrig mot den norske bokbransjen, og at Google lanserer egen nettbokhandel.

Samt at Kunnskapsforlagets storsating på nettutgaven av Store Norske Leksikon trues av nedleggelse, dersom ikke staten spytter inn minst åtte millioner for budsjettåret 2008/2009. Det skjer mindre enn et år etter den storstilte lanseringen av ny gratisutgave med delvis brukerskapt innhold.

KNAPT NOEN INNOVASJON i menneskehetens nyere historie har vel vært bedre egnet til å sikre ytringsfrihet og pluralisme enn nettopp nettet. Å mene noe annet er i beste fall fordomsfullt. Samtidig har Nygaard utvilsomt rett i at noen av nettets kommersielle og industrielle mekanismer utfordrer denne pluralismen. En nettindustri dominert av et fåtall giganter som Google, Apple, Amazon og Facebook, har sine åpenbart problematiske sider.

Men når Store Norske Leksikon nå kan være i ferd med å tape i kampen mot det brukerskapte nettleksikonet Wikipedia, er det ikke et tegn på global forflatning.

DET ER EN FØLGE av at nettkulturen har skapt en spektkulær kvalitetssuksess med det kollektive kunnskapsprosjektet, og av at Nygaard og hans folk i Kunnskapsforlaget og Store Norske Leksikon rett og slett ikke har evnet å møte denne konkurransen med et produkt av tilsvarende eller høyere kvalitet. Det er det heller ingen andre i verden som har klart.

Det er den individuelle og kollektive kompetansens seier over kunnskapsindustrien. Det er, som professor i rettsinformatikk Jon Bing påpeker overfor Dagsavisen, et tegn på at vi har fått en ny kunnskapsindustri, basert på et helt annet rammeverk enn det bokindustrien er vant med.

Som journalist og skribent skal jeg være den siste til å argumentere mot samfunnsnytten av profesjonelt redaksjonelt arbeid innenfor journalistikk og litteratur. Verdien av valgfrihet blant konkurrerende, frie alternativer skal heller ikke underslås, og slik sett vil Store Norskes eventuelle bortgang være beklagelig. Men når de profesjonelle ikke lenger evner å gjøre en bedre jobb enn «amatørene», blir det tungt å argumentere for at den tradisjonelle modellen er den eneste saliggjørende.

For lite, for sent?, skrev jeg for et drøyt år siden, da nyheten kom om at Store Norske skulle bli gratis på nett etter et langt liv som mislykket betalingstjeneste, og at det også skulle åpnes for en hybridmodell med redaksjonelt kvalitetssikrede brukerbidrag (noe Wikipedia senere også i noen grad har innført). Første runde i leksikonkampen til Wikipedia, konkluderte jeg noen måneder senere, i en ganske grundig sammenlikning av de to oppslagsverkene.

Manglende lenking og nettsentriksk tenkning, mangelfulle kildehenvisninger, begrensninger i brukernes adgang til å bidra, få illustrasjoner, og generelt mindre dybde og aktualitet i artikkeltilfanget hos Store Norske, gjorde at runden gikk til Wikipedia, på teknisk knock out.

SIDEN DA er det helnorske oppslagsverket utvilsomt blitt bedre. Men forbedringene har vært inkrementelle, og ikke egnet til å endre inntrykket av at Wikipedia, sine svakheter til tross, ligger et hestehode foran på de fleste områder. Forskjellen er spesielt stor på alle felt som gjelder nettsentrisk tenkning - hvordan man evner å utnytter nettets muligheter og skape en brukervennlig tjeneste som spiller sammen med resten av weben.

I en god oppsummering hos NRKbeta påpeker redaktør Øyvind Solstad at også selve forretningsmodellen er feilslått. Å gjøre seg avhengig av reklameinntekter er ikke bare skummelt i nedgangstider, det er grunnleggende problematisk for et oppslagsverk som er avhengig av å framstå som nøytralt og faktaorientert.

STORE NORSKE
hadde budsjettert med 5,6 millioner i annonseinntekter for 2009. Nå er denne inntekstposten justert ned til en  halv million (!) - og eierne ber altså om 8 millioner i statstøtte for budsjettåret 2009/2010.

Det er, ironisk nok, penger som blant annet skal brukes til å lønne fagredaktører for å konkurrere mot et bedre nettleksikon laget av tusener av frivilige, gratisarbeidende nettbrukere.

Et oppslagsverk som finnes i 262 unike, lokale språkutgaver, deriblant utgaver på bokmål, nynorsk og samisk, ved siden av den formidable engelskspråklige.

Det smaker av en ny verden, men ikke akkurat av forflatning og globalisert monokultur.

Følg meg på Twitter: @janomdahl