BARNESOLDATER: Gert Nygårdshaug synes ikke å være klar over at mange av de afrikanske leiesoldatene i Libya er rekruttert under tvang som barn, mener innleggsforfatteren. Her er en mistenkt leiesoldat fra Tsjad pågrepet av Khadafi-motstandere. Foto: Scanpix
BARNESOLDATER: Gert Nygårdshaug synes ikke å være klar over at mange av de afrikanske leiesoldatene i Libya er rekruttert under tvang som barn, mener innleggsforfatteren. Her er en mistenkt leiesoldat fra Tsjad pågrepet av Khadafi-motstandere. Foto: ScanpixVis mer

Nygårdshaug i affekt

Pinlige påstander om Libyas leiesoldater.

Det er ingen tvil om at Gert Nygårdshaugs kronikk «Vår makt - uten ære» i Dagbladet lørdag ble skrevet i sterk affekt. Men det unnskylder ikke de pinlige påstandene som ble fremsatt om Libyas rekrutteringmetoder av leiesoldater og hvor geniale de er i forhold til fattigdomsbekjempelse på landsbygda i Tsjad.

Nygårdshaug er trist og vil ikke feire 17 mai i år. Jeg kan godt forstå og sympatisere med logiske argumenter mot norsk deltakelse i NATO-aksjoner utenfor landets grenser. Men kronikken ble fullstendig irrelevant som bidrag i debatten idet Nygårdshaug startet det hele med et latterlig eksempel om rekruttering av «unge menn» til Libyas hær fra nabolandet Tsjad. Latterlig, fordi det blir beskrevet som en flott praksis for fattigdomsbekjempelse i utarmede og desperate landsbyer. Pinlig, fordi NATO-aksjonen ifølge Nygårdshaug setter en stopper for praksisen. For meg og de fleste andre som arbeider med beskyttelse av sivile i krig er ikke dette nødvendigvis trist.

Nygårdshaug skriver: «For noen år siden fikk flere fattige landsbyer under Tibestifjellene i det afrikanske landet Tsjad storfint besøk. De fillete, arbeidsløse unge mennene flokket seg rundt de besøkende som kom fra nabolandet Libya. De var flott kledd, i staselige militæruniformer, og de stilte følgende spørsmål: Fantes det noen staute, modige unge menn der som ønsket å tjene penger for å hjelpe sine nødstilte familier? Av dem var det mange. Mødrene gråt av lykke da sønnene underskrev papirene som ville skaffe penger og mat til å forsørge småsøsken og eldre familiemedlemmer i fremtiden.»

Nygårdshaug har tydeligvis ikke lest de årlige uavhengige rapportene fra FN og menneskerettighetsgrupper om Libya, hvor blant annet praksisen med trusler, kidnapping og vold for å rekruttere barn som leiesoldater beskrives i detalj. Dette skjedde i fattige utkantstrøk innenfor og utenfor Libyas grenser, til myndighetenes ulike militsgrupper. Hva «mødrene gråt» over kan dermed diskuteres. Å skulle kunne fortsette denne praksisen blir i kronikken stående som et argument for at Norge ikke skal delta i NATO-aksjonen.

Tap av liv i krig - også militære - er selvfølgelig uendelig trist. Spesielt når det rammer barnesoldater rekruttert under tvang. Rekruttering av barnesoldater og de langvarige konsekvensene for familier og hele landsbyer er en tragedie for fattige afrikanske lokalsamfunn, ikke et middel for å bekjempe fattigdom. Det tristeste av alt er at så lenge Khadafi sitter ved makten, vil mange flere barn bli rekruttert til å delta i krigshandlinger, på begge sider.

Til Nygårdshaugs forsvar, sier han at denne positive siden ved å bruke barnesoldater er en «liten» del av virkeligheten. Men jeg lurer på hvor mye av virkeligheten Nygårdshaug egentlig satt seg inn i før han avlyste 17 mai i år.