Nyhetsrefseren

I fjor tok den amerikanske journalisten James Fallows på seg å refse sine kollegaer. I boka «Breaking the News» kom han med en sviende kritikk av sine kollegers arbeidsmåter, nyhetsvurderinger - og ekstrainntekter.

Kort tid etter tok han selv på seg jobben som redaktør for US News & World Report, USAs tredje største nyhetsmagasin etter Time og Newsweek. Dermed gikk han veien fra å være en av dem som kommenterte nyheter til å være en av dem som praktiserte. I dag er han i Norge for å innlede på et seminar om journalistikk og demokrati.

- Det første du gjorde som redaktør var å begrense journalisters muligheter til ekstrajobber.

- Skal du dekke et område, kan du ikke tjene penger som foredragsholder eller debattleder hos de samme bedriftene og institusjonene du skal skrive om. Vi forbød alle journalister i avisa å ta slike betalte oppdrag, med jevne mellomrom offentliggjør vi hvilke andre ekstrainntekter journalistene har i magasinet.

- I Norge valgte pressen å ikke omtale selvmordet til Gro Harlem Brundtlands sønn, før hennes ektemann og nå hun selv valgte å skrive og snakke om det. Hvordan hadde dette blitt vurdert i USA?

- Min første kommentar er at forskjellige samfunn har forskjellig praksis i slike spørsmål. Men i USA ville noe slikt opplagt vært nyheter. Begrunnelsen ville vært at hendelsen måtte påvirke hennes evne til å styre landet.

- Hva med alkoholproblemene hos en partileder?

- I riktig gamle dager, for tjue eller tretti år siden, hadde journalistene et fast kodeord for slikt. De skrev at en person virket «sliten og følelsesladd» - da visste alle at det dreide seg om alkohol.

- Med alle mener du nå alle andre journalister?

- Ja, koden var ikke kjent utenfor pressemiljøet. Nå ville man skrevet om alkoholproblemer dersom de var så alvorlige at man måtte anta at de påvirket politikerens arbeid.

- Hva med politikeres seksuelle legning?

- Der likner vi kanskje mer på Norge. Dersom politikeren var en hykler, som offentlig angrep det han selv praktiserte, ville vi skrive om det. Dersom han var offer for utpresning kunne det også være relevant, ellers ikke.

- Men samtidig kan det skrives side opp og side ned om Paula Jones-affæren, der hovedbeviset skal være utseendet på president Clintons penis?

- Ja, det er en avskyelig historie. I et halvt år ble den stort sett forbigått av de seriøse mediene. Men nå, når den har innflytelse på presidentens evne til å fylle sitt embete, skriver vi om den. I vårt magasin prøver vi likevel å tone dekningen mest mulig ned.

- Ellers seriøse New Yorker trykket i sitt siste nummer Paula Jones' beskrivelse av presidentens penis.

- Det er smakløst. Det hadde ikke vi gjort.

- Hvem har størst makt i USA i dag - journalistene eller politikerne?

- De har forskjellig makt. Pressen har makt til å ødelegge mennesker, til å karikere dem og trykke detaljer om deres privatliv. Det er vanskelig å komme tilbake med verdighet etter en runde som den Clinton har hatt i Paula Jones-saken. Pressen har også makt til å forme den offentlige oppfatning av saker, enten det dreier seg om Irak eller miljøproblemer. Men det er fortsatt politikerne som lager lover, vedtar budsjetter og går til krig.

- I din bok kritiserer du særlig fjernsynsnyheter - hva er det største problemet med dem?

- At de er så desperate etter høye seertall at de kapper opp virkeligheten i småbiter uten indre sammenheng. Tydeligst ser du det i lokale tv-nyheter - der får du alltid et mord, etterfulgt av en bilulykke, etterfulgt av en brann.

- Hva med nasjonale nyheter?

- Ta CNN. De fungerer alltid best når det er krig, når noe virkelig skjer. Men det fører også til at når konflikten med Irak tilspisser seg, trapper CNN opp. Jeg sier ikke at de vil ha en krig, men nyhetsendingene deres lyder som slag på tamtamtrommene.

- Du kritiserer også politiske journalister for å dekke politiske nyheter som om de var sportsbegivenheter.

- Journalister har en tendens til å forfølge en saks politiske implikasjoner i stedet for dens reelle substans. De diskuterer sjelden substansen i saken, bare om politikerne vil vinne eller tape på den.

- Hvorfor blir det slik?

To grunner. Det er mye lettere å snakke om politikk enn faktisk å sette seg inn i sakene. Dessuten er journalister mer interessert i spillet enn i sakene som blir behandlet. Problemet er at det samme ikke gjelder for vanlige folk. De synes oftere sakene er interessante og politikken er kjedelig.

- Du var selv Jimmy Carters taleskriver, men gikk ut av administrasjonen og skrev øyeblikkelig en artikkel der du avslørte Carters svakere sider. Var det etisk korrekt?

- Hadde jeg kunne skrevet om historien, hadde jeg aldri begynt å jobbe for Carter i det hele tatt. Min artikkel beskrev problemer jeg allerede hadde prøvd å gjøre noe med internt. Når det ikke nyttet, offentliggjorde jeg materialet for å forsøke å påvirke på det viset. Det nyttet ikke, men jeg gjorde det i god hensikt, for å belyse et problem - ikke for å tjene penger.

OFFENTLIG INTERESSE: - Kriteriene på om noe privat er nyheter er om det påvirker en politiker i utførelsen av hans verv, sier James Fallow.