Nyjustert topptrompetist klar for Oslo Jazzfestival

Kevin Dean gleder seg til å spille med Knut Riisnæs på tampen av sabbatsåret i Norge.

ETABLERT: Kevin Dean (f. 1954) er godt etablert som både trompeter, bandleder, komponist og pedagog i Canada der han har en stor diskografi i eget navn og som medmusiker. Også internasjonalt er han en etterspurt musiker og lærer, og i Norge har særlig Jazzlinja i Trondheim hatt glede av ham. Spillestilen hans er forankret i hardbop/60-tallsmodernisme, og sammen med låtskrivingen hans gir det ham en markant musikalsk identitet. Nå er han klar for Oslo Jazzfestival med sin nye norske kvintett. FOTO: TERJE MOSNES
ETABLERT: Kevin Dean (f. 1954) er godt etablert som både trompeter, bandleder, komponist og pedagog i Canada der han har en stor diskografi i eget navn og som medmusiker. Også internasjonalt er han en etterspurt musiker og lærer, og i Norge har særlig Jazzlinja i Trondheim hatt glede av ham. Spillestilen hans er forankret i hardbop/60-tallsmodernisme, og sammen med låtskrivingen hans gir det ham en markant musikalsk identitet. Nå er han klar for Oslo Jazzfestival med sin nye norske kvintett. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

—OM vi skal spille låtene fra «Over at Ola?s»? Nei, det blir nok nyere ting. Skjønt vi burde kanskje spille dem, jeg har fortsatt 500 usolgte eksemplarer av det albumet, ler Kevin Dean foran fredagens Oslo Jazzfestival-konsert.

«Over at Ola?s» ble spilt inn i Oslo i 1997, på tampen av den amerikanske, Montreal-bosatte jazztrompeteren og universitetsprofessorens sabbatsår i Norge.

Det er ei sterk plate, godt forankret i moderne 60-tallsjazz og vel verdt å eie. Men uheldigvis ble den utgitt den dagen prinsesse Diana døde.

Dermed ble begivenheten unektelig overskygget av de påfølgende dagers mediebrøl fra Paris og London.

Inspirerende
Men det var da. Når Kevin Dean går på scenen fredag (Nasjonal jazzscene, Victoria) er det stadig med Knut Riisnæs på tenorsax. Resten av kvintetten, pianist Erlend Slettevoll, bassist Daniel Franck og trommeslager Hermund Nygård tilhører Deans nyere bekjentskaper.

—Flinke folk, og Knut...wow, amazing! Han spiller jo bedre enn noensinne og er en av mine store helter. Det er en enorm inspirasjon å samarbeide med ham, sier Dean, som har kombinert undervisningsjobben ved McGill-universitetet i Montreal med en internasjonal musikerkarriere siden 1984. Nå har han tilbrakt nok et sabbatsår i Norge sammen med ektefellen, den Oscar-belønte (2007) animasjonsfilmskaperen Torill Kove, og parets ti år gamle datter, og setter kursen mot Montreal og professorjobben i september.

—Torill har jobbet hardt med sin helaftens Albert Åberg-film som får norsk premiere i september, jeg har sørget for å få datteren vår på skolen hver dag og spilt litt her og der, sier han, men legger til at det første halvåret i Norge bød på en spesiell utfordring.

Leppetrøbbel
—Jeg hadde en jobb å gjøre med embouchuren min, altså måten å plassere leppene mot trompetmunnstykket på. Vanligvis er det sånn at jo mer du spiller, for eksempel på en turné med konserter hver dag, jo sterkere og bedre føler du deg, men for meg hadde det i en tid virket stikk motsatt. Leppene hovnet opp, tonekontrollen min ble dårligere og på slutten av en to ukers turné var jeg i skikkelig trøbbel. Antakelig har jeg gjort ett eller annet feil i alle år og nå sa leppene stopp, så det passet veldig godt med det sabbatsåret.

—Hvordan «avlærte» du deg den gamle «ambissen»?

—Det ble på en måte å starte helt på nytt, og det er ikke så enkelt når du nærmer deg 60. Embouchure handler om ganske finstilt muskelkontroll, men det har latt seg gjøre. Jeg mener at jeg er 95 prosent tilbake nå.

FIN ÅRGANG:  Kevin Dean med (f.v.) Dag Arnesen, Bjørn Alterhaug, Knut Riisnæs og Ole Jacob Hansen under Oslo Jazzfestival på slutten av 90-tallet.
FIN ÅRGANG: Kevin Dean med (f.v.) Dag Arnesen, Bjørn Alterhaug, Knut Riisnæs og Ole Jacob Hansen under Oslo Jazzfestival på slutten av 90-tallet. Vis mer

—Siden sist du bodde her har du begynt å spille orgel også?

—Helt siden jeg var guttunge og faren min fikk en Jimmy Smith-LP som abonnementspremie fra Down Beat, har jeg drømt om å spille orgel. Det er noe med bluestonen og råheten i orgellyden som alltid har tiltalt meg, men foreldrene mine sa: «Glem det, et orgel er altfor dyrt og altfor tungt å flytte på. Finn deg et instrument du klarer å bære.»

Jeg har alltid sagt: «Får jeg råd en dag, skal jeg kjøpe meg et orgel!». Da jeg ble 50, var det liksom «hmmm...sportsbil? Elskerinne? Orgel?», og Torill sa: «Hvorfor får du deg ikke et orgel?»

Så jeg kjøpte en Hammond A-100 — leilighetsversjonen av B3 — og begynte å øve. Jeg har spilt en god del, men i det siste har det blitt mest trompet igjen. Jeg har hatt med meg orgelet over til Oslo dette året, og lar det stå igjen her inntil videre, for vi trives godt i Oslo alle tre og leker med tanken på å før eller siden flytte over på mer permanent basis.

Sikkerhet
-Men først er det tilbake til universitetet og kvartetten og kvintetten min i Montreal. Jeg har en morsom, sikker og godt betalt jobb på McGills, med masse frihet til å spille, og det er ikke noe du bare reiser fra uten videre i våre dager.

Foreløpig gleder jeg meg til jobben på fredag, og så får vi se hva framtida bringer når den kommer.