Nykolonialisten Statoil/Hydro

I 1972 nasjonaliserte Irak alle eiendeler til det private oljekonsortiet The Iraq Petroleum Company, IPC, som omfattet britiske, nederlandske, amerikanske og franske oljeselskaper – nærmere bestemt BP, Shell, Mobil, Standard Oil og CFP.

DEN 30. JUNI får 35 internasjonale monopoler konsesjon til å utvikle lukrative oljefelter i det hærtatte Irak. Exxon Mobil, Shell, Total og BP, dvs. de gamle partnerne fra Iraq Petroleum Company, er blant de utvalgte. StatoilHydro har sett sitt snitt til å hive seg med, og er nummer 32 på lista i første lisensieringsrunde.

Irak har verdens tredje største stipulerte oljereserver, anslått til 115 milliarder fat. Nasjonaliseringene i land som Russland, Venezuela og Bolivia, har gjort rommet trangere for de mektige oljemonopolene. Dermed har Irak fått enda større betydning som investeringsområde. Med oljepriser som kryper opp mot 150 dollar fatet, skyr verken oljeselskapene eller deres respektive regjeringer noen midler. Sett i lys av at det koster rundt en dollar å utvinne ett fat irakisk råolje, tilsier den astronomiske profitten at man har råd til både private hærer for å beskytte produksjonsanleggene, og enda blir det nok noe til overs til et smørefond.

FORTSATT GJENSTÅR det å få på plass den omstridte oljeloven, der okkupantmakta USA og de ulike fraksjonene i regimet i Bagdad har kraftige uoverensstemmelser. Kontraktene er derfor utformet slik at de omgår hele lovproblemet, ved at selskapene skal «utføre tjenester» og videreutvikle infrastrukturen på de nedslitte feltene. Kontraktene er derfor i navnet ikke investeringsavtaler. Planen er imidlertid at betalinga for disse tjenestene skal skje i olje, som selskapene dermed kan disponere og eksportere med saftig profitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra før av er 20 selskaper, blant dem norske DNO, aktive i det kurdiskdominerte Nord-Irak. Det kurdiske regimet i Arbil har vedtatt sin egen «oljelov» og for lengst inngått illegitime separate produksjonsdelingsavtaler. Problemet for selskapene som opererer her, er at de i liten grad får mulighet til eksport, og må selge olja lokalt til dumpingpriser.

Nå er også StatoilHydro i full gang med å røve det irakiske folkets olje, og har visst glemt sine påståtte bekymringer over sikkerhetssituasjonen. Det hele vil naturligvis bli presentert som konsulentbistand og eksperthjelp til utvikling, riktignok med olje som betalingsmiddel, ettersom det formelt ikke dreier seg om investeringskontrakter. Tidligere har StatoilHydro hevdet at selskapet ikke ville inngå kontrakter før et juridisk rammeverk var på plass. Det har Komiteen for et fritt Irak betegnet som både falskspill og irrelevant. Et «juridisk rammeverk» i et ulovlig okkupert land betyr at dette rammeverket er illegitimt! Den eneste legitime oljeloven i Irak er de jure den fra 1972.

FN-mandatet som «legitimerer» en okkupasjon som det samme FN har sagt er ulovlig, utløper ved nyttår. I forhandlinger om vilkår for «tilbaketrekking» fra Irak, krever USA å få beholde 50 militærbaser i landet, at amerikanske hæravdelinger skal kunne operere fritt, full kontroll over irakisk luftrom under 29.000 fot, samt juridisk immunitet for sine soldater og private sikkerhetsvakter.

Det bør være innlysende at USA ikke har den fjerneste tanke om å avvikle okkupasjonen, men bare om å gi den en form som er billigere for den amerikanske statskassa og mer appetittvekkende på diplomatiske festmiddager.