Nykonservatisme på norsk

Det går en småilter intellektuell vekkelse over landet. En vekkelse som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk.

NYKONSERVATISME: Hans Rustad er redaktør for nettstedet document.no, men er mest kjent som initiativtaker til det nyetablerte Selskapet for Ytringsfrihet, sammen Shabana Rehman og miljøforsker Nina Witoszek. I forrige uke skrev Rustad et innlegg i Dagbladet (20/9). «Paradoksal debatt» kalte han artikkelen, og hevdet at VGs Anders Giæver og undertegnete er å anse som medlemmer av en slags lukket krets konsensusvoktende og meningskonforme journalister og forskere som dominerer norsk forståelse av verden. Vi er, skriver han, ute etter å sverte våre meningsmotstandere ved å stemple dem som «nykonservative».

Bakgrunnen for Rustads anklage er blant annet en lengre artikkel jeg skrev her i avisen (12/9) om den såkalte nykonservative strømningen i amerikansk utenrikspolitikk etter 11. september 2001, der jeg helt kortfattet pekte på at det finnes en tilsvarende strømning også i Norge, uttrykt i det offentlige ordskiftet i årene etter 11. september. Som eksempler trakk jeg bl.a. fram Rustad og Witoszek, og jeg tror også man kunne ha inkludert informasjonsleder i Human Rights Service, Hege Storhaug, og i en mer moderat utgave, filosofen Sigurd Skirbekk, eller Aftenpostens Knut Olav Åmås og Halvor Tjønn.

I det følgende skal jeg holde fast ved denne påstanden. Jeg skal ganske enkelt insistere på at vi for tiden er vitner til samfunnsklimatisk endring med hensyn til hvordan vi i Vesten opplever vår egen posisjon i verden. At vi er i ferd med å bli mindre ydmyke, og mer bombastiske på våre egne verdier. Og at Witoszek og Rustad og en del andre er eksponenter for en slags global eksport av egen samfunnsform, og et verdipolitisk selvforsvar, som kan ses som en fornorsket utgave av den ideologiske nyorienteringen som brøt igjennom i Washington i kjølvannet av 11. september 2001. Men hvordan da?

Artikkelen fortsetter under annonsen

LA MEG BEGYNNE med å si at jeg stiller meg helt åpen for at min lesning av Witoszeks og Rustads - og andres - mange artikler og utspill de siste årene kan være vindskjev og på andre måter mangelfull. For å bøte på slike eventuelle feilkilder og for å heve saklighetsnivået i en debatt som jeg mener angår vesentlige globale spørsmål, skal jeg derfor i de neste avsnittene ganske enkelt redegjøre for hva jeg mener med «nykonservatisme». Og så får det heller være opp til enhver å vurdere hva man måtte mene, og hvor Witoszek eller hvem det skulle være, måtte passe inn. Noe som uansett er underordnet hovedpoenget.

Altså: Når jeg snakker om en nykonservativ vekkelse, har dette lite å gjøre med hva man måtte mene om Bush eller USAs invasjon av Irak for tre år siden. Og det dreier seg heller ikke om et skjellsord, slik Rustad og Steinar Lem (15.9) tydeligvis mener at jeg mener. «Nykonservatismen» er snarere navnet på en tiltakende verdipolitisk strømning i USA og Europa, en strømning som innebærer en gjenfødelse av en mer ekspansiv og mindre forsonende vestlig verdipolitikk på den internasjonale og nasjonale samfunnsscenen.

FORENKLET kan man si at nykonservatismen kaster vrak på Vestens mangeårige selvkritiske oppgjør med egen fortid som kolonialist og verdimisjonerende verdenshersker. Og erstatningen kommer i form av en intellektuell reaksjon som i vesentlig grad ser globaliseringen som en avgjørende kamp mellom vestlige og anti-vestlige samfunnsverdier, og forutsetter vestlige verdiers selvsagte forrang.

I liten målestokk er nykonservatismen derfor defensiv på vegne av nasjonale verdier, i stor målestokk er den en tilnærming til global politikk som i motsetning til FNs menneskerettighetserklæring ikke tar utgangspunkt i en internasjonal overenskomst om et felles globalt verdisystem, men anvender det vestlige samfunnssystem som verdimål.

Den nykonservative tendensen i norsk samfunnsdebatt finnes både i en uttalt og i en mildere utgave. Storhaugs og Witoszeks stadige erklæringer om «islamismen [som] vil oppløse demokratiet i Europa» (Dagbladet 13/9), «Europas hat mot seg selv» (Aftenposten 31/5) og «en orgie av unnskyldninger for Europas friheter», er eksempler på nykonservatisme i en ganske ren form. Knut Olav Åmås, (Aftenposten 2/6) tenksomme, men allikevel påfallende vektlegging av islamdebatt og religionskritikk som globaliseringens ypperste intellektuelle geskjeft, er eksempel på den bredere tendens. Inspirert av verdiideologer som Nina Witoszek (29/8), Bruce Bawer (3/5) og André Glucksmann (29/4/05), gir Åmås bred dekning av det han kaller «et politisk korrekt \'minioritetsdikatur\'» (6/2), «europeerenes unnfallenhet» (3/5) og islam og «frihetsfiendtlighet» (2/6), og mener at norske samfunnsdebatter lider under «relativiseringen av verdier i mange kulturfag og dyrkingen av multikulturalisme i politikken» (2/6).

VEKKET: Nina Witoszek, Hege Storhaug og Knut Olav åmås. Foto:SCANPIX
VEKKET: Nina Witoszek, Hege Storhaug og Knut Olav åmås. Foto:SCANPIX Vis mer

Nykonservative strømninger kommer også til uttrykk i enkelte norske avisers slående interesse for Samuel Huntingtons kjente spådom om sivilisasjonskonflikter (Aftenposten 13/2) eller den tyske samfunnsdebattanten Hans Magnus Enzensbergers tynne spekulasjoner om islam og terrorisme (VG 15/8, Aftenposten 13/8).

SLIK JEG ser det, er den nykonservative tendensen en forståelig, men høyst overdrevet reaksjon på minst to forhold. For det første er det en nasjonalkulturell reaksjon på økt globalisering og folkevandring mellom ulike regioner, og serien av dramatiske hendelser fra og med 11. september 2001. For det andre dreier det seg om en intellektuell reaksjon på den såkalte kulturrelativismen på 1990-tallet, som innimellom gikk langt i retning av å unnskylde urett og umoral ved å peke på kultur og religion.

Summen synes i alle fall å være at vi har fått et langt tøffere og mer verdiagiterende klima i norsk kulturdebatt. Påstandene og generaliseringene om islam, arabiske samfunn, muslimer, menn, tildekkete kvinner, mullaer, konflikt og innvandrere er blitt flere, mer uforbeholdne og hardere. Det som for få år siden var en angstforestilling innenfor en liten gruppe ytterliggående om at Europas kultur og frihet er truet av islam, er blitt et stuerent debattema, og pompøse begreper som «religionskrig», «sivilisasjonskonflikt», «vår tids store kamp» svirrer omkring oss nesten daglig.

PÅ MERKELIG VIS synes gamle maktpyramider å ha blitt snudd på hodet. Det er ikke lenger vi i Vesten som er den sterke og mektige part i verden. Vi er den utsatte part som må ut og forsvare oss og vår kulturelle egenart. Som Witoszek (31/5) skriver: «Selvødeleggelsen av det åpne samfunn finner sted foran øynene våre. Den starter fra en utdanningsmodell som lærer oss å respektere alle andres «lokale tradisjon» og å forakte Vesten.»

I dette insiterende og ganske iltre klimaet synes det som om den nyanserte, granskende og tilbakelente tilnærmingen til verden er i ferd med å tape terreng. Selv kjenner jeg til at forskere og politikere i økende grad engster seg for å være nyanserte av frykt for å bli avfeid som «politisk korrekte» eller fordømt som svake i troen med hensyn til «ytringsfrihet» og andre liberale verdier, slik en rekke politikere opplevde i forbindelse med karikaturstriden, og som Thomas Hylland Eriksen erfarer når han ganske enkelt forsøker å være informert og noenlunde dannet.

DETTE BETYR IKKE at det ikke er tiltalende sider ved agitasjonen for en mer enøyd vestlig kulturkamp. Det prinsippfaste, det anti-elitistiske og det kjetterske er innbydende. Og personlig har jeg få problemer med å samtykke i prinsippene, verken når Siv Jensen (NRK 19/9) fordømmer arabiske diktaturer i Midtøsten, eller Witoszek snakker vidløftig om friheten hun ikke fikk oppleve som barn i Polen. Mitt problem med nykonservatismen har nemlig ikke først og fremst å gjøre med holdningene. Det har å gjøre med den virkelighetsbeskrivelsen holdningene refererer til. Det vil si: Min frustrasjon med Witoszek, Rustad, Lem, Åmås m.fl. er at argumentene og kamplysten bare gir mening i en tabloidisert og overdramatisert beskrivelse av verden. Det bildet av verden som driver debatten framover - forestillingen om hva islamismen er, hvordan «gjennomsnittet» i den muslimske verden tenker, hvem de unge menneskene på gaten i Kairo eller universitetet i Kuwait er - er melodramatisk, og synes å forholde seg trofast til medienes egen virkelighetsdramaturgi. Og da er det ikke rart at Åmås og andre girer seg opp til de store høyder om «en totalitær fare», «liberal unnfallenhet» eller «prinsippfasthet» etc.

Dette betyr ikke at ikke også viktige poenger kommer til uttrykk. For det gjør det. Men meningene og synspunktene mister proporsjoner, mister bakkekontakten, og debatten beveger seg i retning av det ensidige fordi verden framstår gjennom konfrontasjoner. Og dermed gjør man seg selv den samme bjørnetjenesten som deler av den norske venstresiden har lidd under i mange år: Man finner fram til et verdensbilde diktert av ytterpunktene - de reaksjonære mullaene og de voldelige grupperingene - og overser stedet der de fleste av oss står - også i Midtøsten og på Tøyen - i midten!

Innimellom er det dessuten som om de aktuelle debattantene skriver mer om seg selv og sin egen identitet enn om verden utenfor. For eksempel: Er Åmås mest interessert i forholdet mellom islam og Vesten eller i å finne en sak for å gjenreise «den intellektuelle» fanebæreren? Skriver Witoszek med utgangspunkt i verden av i dag eller i sine barndomsminner fra kommunismens Polen når hun stadig sammenlikner kommunisme og islamisme? Og hvem er det Enzensberger egentlig portretterer i sin mye omtalte bok «Skrekkens menn» - den militante venstreradikaleren fra Tyskland på 1970-tallet eller vår tids islamister?

DEBATTREDAKTØREN Åmås (2/6) har oppfordret norske intellektuelle og forfattere til å mene mer om islam. Norsk intellektuelle «tier» om politisk islam, hevder han. Jeg tror jeg er uenig. Problemet er ikke mangel på meninger. Det menes mye hele tiden. Problemet er heller ikke prinsippene - ytringsfrihet, religionsfrihet i Midtøsten og demokratiets fortreffelighet. Dem slutter de fleste seg til. Problemet er kunnskapen og nyansene. Det vi trenger er ikke overspente, insisterende intellektuelle ordskifter fortøyd i medias dramatiske virkelighetsgjengivelse. Det vi trenger er det realistiske, åpne og nennsomme ordskiftet.

Med andre ord: Jeg mener altså at Witoszek, Rustad, Åmås o.a. representerer en tendens som på ulike måter tilbyr en verdipolitisk skråsikkerhet og kulturell forherdethet som jeg er ganske sikker på ikke er hva verden behøver akkurat nå. Eller som den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapuscinski formulerte sin oppfordring til mer ydmykhet i et intervju med Åsne Seierstad forleden: «I dag er vi som grekerne var for 2500 år siden: eurosentriske. Vi vet best, og glemmer at Europa bare består av en liten del av verdens befolkning.»

DET ER VEL akkurat dette som er problemet - at vi i Vesten må lukke øynene og tenke oss lenge og grundig om før vi aner at vi har noen som helst grunn til å respektere andre enn oss selv. Og sånn har det vel i grunnen alltid vært for de mektige.