Nyliberalisme og klassemakt

ETTER AT ALLE ANDRE

begrunnelser for invasjonen av Irak er blitt diskreditert, har president Bush i økende grad falt tilbake til argumentet om at Irak i det minste er fritt og at USA som den mektigste staten i verden har en forpliktelse til å spre friheten. Men, som Matthew Arnold en gang uttrykte det; «freedom is a great horse to ride but to ride somewhere.» Så hvor er det forventet at irakerne skal gå?

USAs svar ble avgitt i september 2003, da lederen av interimstyret i Irak, Paul Bremer, utstedte proklamasjoner som inkluderte full privatisering av økonomien, utlendingers rett til å eie irakiske selskaper, retten til å hente ut profitt fra Irak og eliminering av de fleste handelsbarrierer. Bare oljesektoren er unntatt. Retten til å streike ble fjernet, og retten til organisering begrenset.

Dette er i praksis innføring av et bestemt styresett - kalt nyliberalistisk - i Irak. For tretti år siden ble dette gjennomført i Chile. Økonomiske rådgivere fra USA hjalp General Pinochet med innføringen av et styresett som var nesten identisk med det som nå er innført i Irak, etter at han hadde gjennomført et USA-støttet statskupp.

I TIDSROMMET MELLOM

voldsomhetene i Chile og Irak har vi sett innføring av nyliberalistiske styresett over hele verden, gjennomført med ulik grad av samtykke og press utenfra. Storbritannias Margaret Thatcher omfavnet nyliberalismen frivillig da hun ble valgt våren 1979. Hun angrep fagforeningene, minsket velferdstilbudene og minsket skattene. Hun etterstrebet privatisering for å utløse entrepenørvirksomhet, og hevdet at sosial tilfredshet er avhengig av personlig ansvar, og ikke av staten.

President Reagan, som kom til makten i 1981, gjorde som Thatcher. I likhet med henne angrep han fagforeningene, reduserte skattene dramatisk, skar ned på velferdsytelsene og unnlot å håndheve lover som skulle beskytte forbrukernes rettigheter, sikkerhet og helse i arbeidslivet, og så videre. Med to av verdens ledende kapitalistiske stater i ferd med å bli nyliberalistiske, kunne da resten av verden være langt etter?

NYLIBERALISTISK ORTODOKS

tenking fikk stort gjennomslag i de internasjonale finansinstitusjonene etter 1980. Det internasjonale pengefondet, IMF, fremmet nyliberal «strukturtilpassing» hver gang det måtte håndtere kredittkriser. Verdens handelsorganisasjon, WTO, står i dag for den samme politikken. Global konkurranse har trukket mange andre land inn i noe som nærmer seg et nyliberalistisk styresett. Varianter av nyliberalistisk styresett og statlig organisering er nå dominerende i verden.

Alt skjedde som svar på en krise i kapitalismen på 70-tallet. Profittratene var lave, finanssystemet hadde store problemer, aksjemarkedet falt, arbeidsløsheten og inflasjonen steg. Den «sosialdemokratiske» styreformen som hadde oppstått etter 1945 klarte ikke å håndtere krisen. Noe nytt måtte finnes opp. Nyliberalismen ble vinneren.

Likevel har nyliberalismen vært en stor skuffelse som en drivkraft for vekst. De globale vekstratene på 50- og 60-tallet var på rundt 3,5 %. Etter 2000 har de knapt nådd over 1 %. Så hvorfor er vi så overbevist om fordelene ved nyliberalismen?

DET ER TO HOVEDSVAR

på dette. For det første har nyliberalismen introdusert en betydelig volatilitet i det globale systemet, slik at det vanligvis alltid er noen steder som gjør det bra mens resten opplever det motsatte. Nå ser det ut som om Kina og India er i ledelsen. I en darwinistisk verden, hevder tilhengerne av nyliberalismen, taper de som ikke er konkurransedyktige. Det er ingenting galt med systemet. Feilen ligger hos deg selv.

Det andre, og mye viktigere poenget, er at de rikeste delene av befolkningen har fått det uendelig mye bedre under nyliberalismen, både i USA og i mange andre land.

Nyliberalismen har i korte trekk handlet om gjenvinning av klassemakt for en liten elite av finansfolk og direktører. Den vil selvsagt insistere på at verden er mye bedre nå. Og det er den - for dem. Men de fleste mennesker de fleste steder har det dårligere enn de hadde det i 1970, spesielt om en tar hensyn til tilgangen til skikkelig offentlig utdanning, helsetjenester og dess like.

Men hvis veksten er så lav, hvordan klarer overklassen å akkumulere slik rikdom? De gjør det hovedsakelig gjennom økonomisk maktmisbruk, ved å ta fra andre. Dette har mange former. Billig arbeidskraft blir overalt utnyttet. Fellesgoder (vann, landområder etc.) blir privatisert. Miljøet blir forringet. Listen bare fortsetter. Men viktigst er at kreditt- og finanssystemet brukes til å akkumulere rikdom. De gjentatte voldsomme finanskrisene gjør det mulig for rike investorer å kjøpe opp produksjonsmidler for slikk og ingenting. Nyliberalismen har ført til en massiv overføring av eiendeler fra de fattige til de rike.

DENNE URETTFERDIGHETEN

har ført til utallige protester, løst sammenknyttet i anti-globaliseringsrørsla. De nyliberalistiske statene har ofte svart med undertrykking. Det er forståelig, gitt deres klassegrunnlag. I noen tilfelle, som i Singapore og i Kina, har den ikke brydd seg med demokrati i det hele tatt. Andre steder forenes den lett med en nykonservativ autoritær stat.

I de siste tretti årene har en overklasse slåss for å gjenvinne en overveldende klassebasert makt. Framveksten av autoritære og nykonservative tendenser viser hvor langt de er villig til å gå for å bevare og styrke denne makten. Flertallet av befolkningen må enten underkaste seg eller yte motstand ut fra sine klasseinteresser.

Selv om klassebaserte motstandsbevegelser kan oppstå av seg selv, så kan de ikke gjøre det på sine egne betingelser. Disse er ulike og fragmenterte. Å finne de organiske forbindelsene mellom de ulike sosiale bevegelsene er en presserende oppgave. Forbindelsene er der. Gapet mellom nyliberalismens løfter (fordeler for alle) og realitetene (fordeler for en liten herskende klasse) øker. Idealene om konkurranse blir motvirket av den massive sentraliseringen av selskapenes og finanskapitalens makt. Ideen om at nyliberalismen handler om rettferdighet blir brutalt motsagt av ulike former for frarøving av eiendom og ressurser. Individets frihet står i motsetning til de økende autoritære tendensene i den nyliberale staten. Jo mer nyliberalismen blir avslørt som et mislykket utopisk prosjekt, dess mer styrkes gjenoppvåkningen av opposisjonelle bevegelser.

Den antidemokratiske karakteren til nyliberalismen må stå i fokus for kampen. Institusjoner som USAs Federal Reserve, IMF, WTO og Verdensbanken mangler transparens og ansvarlighet, og står utenfor demokratisk kontroll. Betydningen av demokrati i det gamle Athen har liten sammenheng med betydningen vi må tillegge det i dag. Over hele verden er det aktive grupper og bevegelser samlet rundt demokratiske verdier.

«USAS VERDIER ER OVERLEGNE,»

sa Bush. De utgjør kjernen av hva sivilisasjon dreier seg om. Verden er i stand til å tilbakevise denne imperialistiske gesten og vise nyliberalismens kjerneland et helt annet sett av verdier: et åpent demokrati med et mål om sosial likhet koblet til økonomisk, politisk og kulturell rettferd.

 - - -

Artikkelen er en forkortet utgave av et innlegg holdt på konferansen «Humanism for the 21 centrury» SUM, 3-6, juni

Oversatt av Tore Brænd.