Nyliberalismen er død

Epoken med kapitalisme og det frie marked, som ble innledet i 1980-åra av Margaret Thatcher og Ronald Reagan - og som av motstanderne ofte kalles «nyliberalismen» - er over. Denne ideologiske bølgen har krasjlandet med den pågående krisa i finansmarkedet, men tilbakegangen har vært i gjære lenge. Mens amerikanske ledere de siste åra fortsatte å surfe på den nyliberale bølgen, sto de fleste andre allerede inne på stranda.

Skuffelsen over «nyliberale», markedsvennlige ideer begynte i utviklingsland som tidligere hadde vært disse ideenes ivrige tilhengere. Latinamerikanske land som omfavnet politikken med et fritt marked i 1990-åra, forkastet den noen år etter årtusenskiftet, da en ny bølge av venstreorienterte ledere kom til makten. Russland, som innførte markedsorienterte reformer i 1990-åra, gikk over til en styrt form for statlig kapitalisme etter årtusenskiftet, og «oligarker» ble tvunget til å finne seg i statlig kontroll.

Som følge av det er USA, Europakommisjonen og de multilaterale utviklingsbankene blitt stadig mer isolert i sine forsøk på å fremme det frie markeds tenkning og politikk rundt i verden. Den stadig verre finanskrisa svekker deres posisjon ytterligere. For hvordan kan egentlig USA eller de vestlige multilaterale institusjonene forsvare bankprivatisering nå?

Den minskende troen på det frie marked i resten av verden skyldtes to faktorer: Markedets utilstrekkelighet når det gjelder økonomisk politikk, og tilbakegangen i USAs anseelse og «myke makt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Nyliberalismen» vokste i popularitet som følge av suksessen med å sette fart i den økonomiske veksten i USA, Storbritannia og noen utviklingsland i 1980- og 1990-åra. Systemets svakheter ble imidlertid åpenbare mot slutten av 1990-åra. Forsøket på å innføre det frie markeds filosofi i Russland, for eksempel, viste seg å bli katastrofalt. Selv om erfaringen fra Russland tydelig demonstrerte betydningen av sterke statlige institusjoner for å regulere markedsøkonomien, ga det frie markeds kraftige ideologiske motstand mot en stor statlig rolle i økonomien dårlig veiledning for å bygge disse institusjonene.

Etter noen vellykkede tilfeller, først og fremst i Chile, slo «nyliberale» råd også feil i Latin-Amerika, mest dramatisk når det gjaldt seddelfondet i Argentina, men mest ødeleggende ved å øke ulikheten, noe som forverret kontinentets sentrale politisk-økonomiske problem. I Brasil demonstrerte president Luiz Inácio Lula da Silva at betydelige avvik fra det frie markeds forordninger fungerte bedre. På verdensbasis var det slik at de fleste av landene som hadde høy vekst i 1990-åra og etter årtusenskiftet, brøt med det frie markeds ortodoksi ved å ha en sterkere statlig kontroll over økonomien.

Troen på «nyliberalismen» var også basert på den amerikanske økonomiens suksess, som gjennom det meste av 1990-åra lot til å demonstrere det frie markeds overlegenhet. Men den raske tilbakegangen i USAs anseelse og «myke makt» etter år 2000 sådde tvil utenfor USA. Etter hvert som den globale agendaen skiftet mot bekymring om global oppvarming, ulikhet og det internasjonale systemets stabilitet, framsto USA ikke lenger som et strålende forbilde, men heller et uoverkommelig hinder når det gjaldt mange av disse spørsmålene.

Eliten i USA lukket øynene for denne utviklingen, og avviste all kritikk sammen med den grove antiamerikanismen den ofte ble uttrykt med. I dag er historien en annen. En omfattende revurdering er endelig i gang. Eliten i USA innser nå at markedskapitalismen befinner seg i krise, og at verden ikke blindt vil følge deres ledelse.

Nye koster: De siste årene har ikke USA framstått som et strålende forbilde, men heller et uoverkommelig hinder i store spørsmål. Den nye administrasjonen må tenke nytt om blant annet global oppvarming og økonomisk ideologi, skriver Mitchell A. Orenstein. Foto: Karen Bleier/AFP
Nye koster: De siste årene har ikke USA framstått som et strålende forbilde, men heller et uoverkommelig hinder i store spørsmål. Den nye administrasjonen må tenke nytt om blant annet global oppvarming og økonomisk ideologi, skriver Mitchell A. Orenstein. Foto: Karen Bleier/AFP Vis mer

Men dette lar noen viktige spørsmål stå ubesvart. Hvis «nyliberalismen» har slått feil, hva blir det neste? Og hva må USA gjøre for å gjenvinne sin posisjon og innflytelse i den internasjonale økonomien?

Etter hvert som New York og London ikke lenger kan hevde å være verdens ubestridte finanshovedsteder, vil de framvoksende sentre for den globale økonomien få større innflytelse i internasjonal økonomisk politikk. De fleste av disse framvoksende sentrene, om ikke alle, ligger i land som har en sterkere tradisjon for statlig innblanding i økonomien. Jeffrey Garten, rektor ved Yale’s School of Management, traff spikeren på hodet da han kalte denne epoken for «statlig kapitalisme». Staten er på vei tilbake som økonomisk aktør - ikke minst i USA.

Men er det nødvendigvis positivt? Selv om mange kritikere vil være fristet til å feire slutten på «nyliberalismen», gjenstår det å se om det som etterfølger den, er en forbedring. Forskjellige former for statlig innblanding er blitt prøvd før. Ingen har vært tilfredsstillende. For selv om «nyliberalismen» ble kritisert som teknokratisk og elitistisk, var den ikke desto mindre en form for liberalisme, og den samsvarte også med spredningen av demokratiske styresett rundt i verden.

Den nye epoken vil kanskje ikke bli så fordelaktig når det gjelder politisk frihet. Framvoksende autoritære makter, for eksempel Kina og Russland, har ingen grunn til å bruke sin voksende internasjonale innflytelse til å fremme demokratiet. Tvert imot nøytraliserer de stadig oftere vestlige lands forsøk på å fremme politisk frihet. Etter hvert som modeller for økonomisk utvikling med en sterk stat blir mer tiltrekkende, vil det demokratiske styresett bli mindre tiltrekkende. Det er heller ikke åpenbart at «statlig kapitalisme» kan skape den samme graden av innovasjon og gründerånd som de liberale modellene gjorde i sine velmaktsdager.

For å redde det liberale prosjektet må amerikanske og europeiske ledere omformulere prosjektet slik at det kan gi overbevisende løsninger på problemer som miljø og økonomisk ulikhet. Det vil ikke bli en lett oppgave, og en oppgave som politikerne kanskje ikke vil tenke på mens de kjemper mot den pågående krisa. Men hvis de ikke gjør det, vil vektleggingen av økonomisk og politisk frihet, som står helt sentralt i liberalismen, kanskje ikke bli bevart.

© Project Syndicate/Institute for Human Sciences, 2008

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

•Mitchell A. Orenstein er professor i europeiske studier ved School of Advanced International Studies på Johns Hopkins University.

Nyliberalismen er død