Epoken med kapitalisme og det frie marked, som ble innledet i 1980-åra av Margaret Thatcher og Ronald Reagan - og som av motstanderne ofte kalles «nyliberalismen» - er over. Denne ideologiske bølgen har krasjlandet med den pågående krisa i finansmarkedet, men tilbakegangen har vært i gjære lenge. Mens amerikanske ledere de siste åra fortsatte å surfe på den nyliberale bølgen, sto de fleste andre allerede inne på stranda.

Skuffelsen over «nyliberale», markedsvennlige ideer begynte i utviklingsland som tidligere hadde vært disse ideenes ivrige tilhengere. Latinamerikanske land som omfavnet politikken med et fritt marked i 1990-åra, forkastet den noen år etter årtusenskiftet, da en ny bølge av venstreorienterte ledere kom til makten. Russland, som innførte markedsorienterte reformer i 1990-åra, gikk over til en styrt form for statlig kapitalisme etter årtusenskiftet, og «oligarker» ble tvunget til å finne seg i statlig kontroll.

Som følge av det er USA, Europakommisjonen og de multilaterale utviklingsbankene blitt stadig mer isolert i sine forsøk på å fremme det frie markeds tenkning og politikk rundt i verden. Den stadig verre finanskrisa svekker deres posisjon ytterligere. For hvordan kan egentlig USA eller de vestlige multilaterale institusjonene forsvare bankprivatisering nå?