Nyliberalismen som stråmann

ØKONOMI: Det verste skjellsordet en venstreradikaler kan lire av seg, er begrepet «nyliberalisme». I det minste er det dette som er samfunnsdiagnosen SV-nestleder Audun Lysbakken bruker for å beskrive all elendighet i dagens Norge (Dagbladet 25.april). Privatisering og konkurranse har angivelig ikke gitt de resultater som ble lovet.

Lysbakken skal ha ros for at han i motsetning til mange andre sosialister forsøker å underbygge sine påstander med erfaringsbasert materiale. Problemet er at Lysbakken lager en salig blanding av kritikk mot offentlig fristilling, privatisering og konkurranse. Det blir ikke mindre forvirrende av at han først bruker en rapport fra Didrik Seip for å underbygge at telefoniprisene har økt, for deretter å trekke frem forskning fra Storsul og Skogerbø som mener at nedgangen i prisene skyldes andre ting enn konkurranse.

Lysbakken overser det helt opplagte, nemlig at det er vanskelig å hevde at nyliberalismen har fått særlig fotfeste i Norge. I en fersk bok med tittelen «Nyliberalisme – ideer og virkelighet», utarbeidet av 27 forskere, ser man på liberalismens kår i Norge, og konklusjonene er ikke særlig positive for de av oss som faktisk kaller oss liberalister.

I sluttkonklusjonen skriver redaktørene Mydkse, Claes og Lie at «de norske reformene har få innslag av privatisering». Videre påpekes det at politikere i det store og hele heller har satset på mer fristilling av offentlig sektor og visse løsninger som skal etterligne markedet: «De empiriske analysene viser at nyliberalisme kun er en delvis treffende samfunnsanalyse». Lysbakken glemmer at endring av organisasjonsformer i det offentlige, fremdeles innebærer at det er politikerne som har kontroll. Selv om man i dag har fritt valg av strømleverandør, eier det offentlige nærmere 90 prosent av kraftverkene. Høye priser skyldes ikke «markedet», men grådige politikere som tar ut store utbytter for å bygge ut offentlig sektor, samt en manglende utbygging av kraftproduksjon – effektivt stoppet av bl.a. Lysbakkens egne partifeller.

Jernbanedrift er et annet eksempel på en sektor Lysbakken mener ikke egner seg for konkurranse. Men de beskjedne erfaringer vi har i Norge med konkurranseeksponering er ikke avskrekkende. Etter at NSB Anbud vant anbudsrunden om å drive Gjøvikbanen, er det skjedd en rekke forbedringer. Her har man nå fått flere avganger og billigere løsninger, og trådløs bredbåndstilknytning i vognene. Datterselskapet til NSB klarte altså å drive bedre enn morselskapet takket være konkurransepress som stimulerte frem nye løsninger. Selv om konkurranse neppe løser alle problemer i offentlig sektor, er det nå slik at de aller fleste vil prøve å skjerpe effektiviteten dersom man ser at andre kan gjøre ens egen jobb på en bedre måte.

Jeg savner en annen ting fra Lysbakken, nemlig en alternativ samfunnsmodell. Det blir analogt med anekdoten om keiseren som i en konkurranse mellom to musikere gir førstepremien til den som ikke spilte, fordi han hørte på den første og ikke likte det som ble spilt. Alle reguleringsivrige politikere bør se tilbake på krisene i Finland og Sverige på begynnelsen av 90-tallet, som nettopp ble forårsaket av manglende reformer og for mye offentlig styring. Selv i dagens rød-grønne Norge har finansminister Kristin Halvorsen oppfordret til å bruke forbrukermakt og konkurranse for å få ned prisene bl.a. på mat, banktjenester og eiendomsmegling. Det må være desillusjonerende for en revolusjonær marxist å oppleve at hans eget parti sitter i regjering og forvalter det «nyliberale» fiendebildet.