Nyliberalismen som stråmann

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ØKONOMI: Det verste skjellsordet en venstreradikaler kan lire av seg, er begrepet «nyliberalisme». I det minste er det dette som er samfunnsdiagnosen SV-nestleder Audun Lysbakken bruker for å beskrive all elendighet i dagens Norge (Dagbladet 25.april). Privatisering og konkurranse har angivelig ikke gitt de resultater som ble lovet.

Lysbakken skal ha ros for at han i motsetning til mange andre sosialister forsøker å underbygge sine påstander med erfaringsbasert materiale. Problemet er at Lysbakken lager en salig blanding av kritikk mot offentlig fristilling, privatisering og konkurranse. Det blir ikke mindre forvirrende av at han først bruker en rapport fra Didrik Seip for å underbygge at telefoniprisene har økt, for deretter å trekke frem forskning fra Storsul og Skogerbø som mener at nedgangen i prisene skyldes andre ting enn konkurranse.

Lysbakken overser det helt opplagte, nemlig at det er vanskelig å hevde at nyliberalismen har fått særlig fotfeste i Norge. I en fersk bok med tittelen «Nyliberalisme – ideer og virkelighet», utarbeidet av 27 forskere, ser man på liberalismens kår i Norge, og konklusjonene er ikke særlig positive for de av oss som faktisk kaller oss liberalister.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer