Nymfoman klassiker

Da Luis Buñuel skapte furore med «Dagens skjønnhet» i 1967 hadde han en lang fortid som uromaker. Det sier litt om filmens kvalitet at den fortsatt virker foruroligende i all sin enkelhet.

Spanjolen Buñuel (1900- 1983), ustoppelig på kant med kirke, borgerskap, dobbeltmoral og Franco-regimet, går her rett på sak i sin fortellerstil og gasser seg ikke i tekniske effekter og flottheter. Filmen vant Gulløven på Venezia-festivalen for 31 år siden.

Den handler kort og godt om nymfomani, basert på Joseph Kessels roman med samme tittel fra 1928. Ingen trenger særlig fantasi for å skjønne hva en B-filmregissør kunne vist oss av lakenøvelser i kinomørket.

Buñuel skildrer erotiske drifter ved antydningens utsøkte kunst. Hans bilder av legger og føtter forteller like mye som de her manglende samleiestudier.

Dobbeltliv

Kvinneleggene tilhører Catherine Deneuve i rollen som Séverine, ung og nygift med legen Pierre (Jean Sorel). I et tilsynelatende perfekt ekteskap er seksuallivet ikke tilfredsstillende, og hun oppsøker et bordell, hvor hun noen timer daglig lar seg kjøpe av de mest bisarre mannfolk.

Der dukker Marcel (Pierre Clementi) opp. Tennene hans alene kunne skremt vettet av King Kong på en høylys dag, men han er mystisk og dragende nok. Med ham antar Séverines dobbeltliv farlige dimensjoner.

Deneuves film

Filmen åpner med et lite sjokk av en drøm, og Buñuel veksler hele tida utvungent mellom fantasi og virkelighet. Nettopp hans direkte tilnærming til temaet, enkelheten, et totalt fravær av fiksfakserier og liksom-psykologi, gjør «Dagens skjønnhet» til et intenst studium av et uvanlig kvinnesinn.

Godt spill hele veien, men dette er Catherine Deneuves film. Den kjøligvakre, franske skuespilleren er ytterst disiplinert og finstemt i sin framstilling av hovedpersonen. Uten snev av overspill gjør hun kontrasten mellom Séverines sofistikerte dagside og hennes skambefengte nattside åpenbar.

En noe slitt kopi kan ikke ta glansen av «Dagens skjønnhet».