Nypløyde ord

Originalt, sterkt og vellykket.

CD: Å gå til fysisk angrep på kunstverk er en tvilsom tradisjon, nå seinest pleiet av den israelske ambassadør i Sverige. Om Sidsel Endresen/Christian Wallumrød/Helge Stens «Merriwinkle» får noen til å gripe etter avbitertanga, gjenstår å se, men at plata vil bli heftig diskutert, er sannsynlig. Både fordi uttrykket skiller seg skarpt fra det meste som utgis på plate (og alt som sendes på TV), og fordi det er sterkt og ikke så rent lite provoserende.

PROVOKASJONEN

ligger først og fremst i det vokale. Å forkaste vanlige ord som basis for sangspråk og i stedet synge sine egne «ubegripelige», er bokstavelig talt en drøy munnfull. Sidsel Endresen har gjort det lenge, men har inntil nå ikke gjennomført frigjøringen fra ordene konsekvent på en hel CD. På «Merriwinkle» synger/snakkesynger hun i mange stemme- og temperamentsvarianter, hele tida i tett, improvisert interaksjon med Wallumrøds elektroniske og akustiske tangentspill, og den samlede effekten - med og uten Stens audiovirus - er til tider formidabel. Wallumrøds klangcollager og lydskulpturer er på sin side mer konvensjonelt melodiske enn førsteinntrykket kan gi inntrykk av, og bidrar til at «Merriwinkle» egentlig ikke er «vanskeligere» enn du som lytter gjør den.

LIKE FULLT

insisterer «Merriwinkle» på å være sitt eget univers, og kommer ikke med bruksanvisning. Hvilket utbytte den gir, avhenger dermed av hvilken kunnskap, erfaring og ikke minst holdning den møtes med, for som andre gode kunstverk, er «Merriwinkle» både et statement og et utgangspunkt for egne, indre opplevelser.

MENS

«Merriwinkle» har lite med jazz å gjøre bortsett fra improvisasjonselementet og den frihetssøkende musiseringen, står gitaristen Frode Kjekstad (29) midt i etablert jazztradisjon med sin New York-innspilte «New York Time». Solid bop-fundert og i utsøkt selskap med Eric Alexander (tenorsaksofon), Dr. Lonnie Liston Smith (orgel) og Byron Landham (trommer) oppviser Kjekstad fra Lier virtuost gitarhåndverk i standardlåter og noen friske egne komposisjoner, og plasserer seg kjapt på øverste hylle blant norske jazzinstrumentalister, avdeling for tradisjonsbæring. Tone, time og trøkk i alle tempi er på plass, og med en opplagt organist Smith i alle hjørner av lydbildet, er Kjekstads solodebut årets første store jazzoverraskelse her hjemme.

MED 30 ÅRS

fartstid og et skred av priser er vokalkvartetten The Manhattan Transfer for lengst ute av nyskapernes rekker. Denne Tokyo-konserten fra 2000, med Lew Soloff som trompetgjest, er en grei påminnelse om gruppas udiskutable kvaliteter, selv om den tekniske kvaliteten på opptaket ikke er imponerende og en viss rutinefølelse tidvis ikke lar seg underslå. Repertoaret består av kjente jazzlåter, flere av dem standarder, og svorne fans av gruppa kan trygt gi seg vellyden i vold uten risiko for å bli sjokkerte på noe vis.

Mens gjenlevende The Modern Jazz Quartet fans kan notere at «Under The Jasmin Tree» (1968) og «Space» (1969), begge utgitt på The Beatles' Apple, nå er utgitt på CD i lydoppusset versjon. Langt fra stammen, men likevel.