Nyryddinga

Velskrevet debutroman om barndom, sauehold og skihopping.

BOK: Nyere norske romaner om bygdeliv har ofte beveget seg i skittenrealisme-stilen. I Sigmund Løvåsens debutroman «Nyryddinga» går tendensen mot romantisering. Men det er tilforlatelig gjort, ettersom tilværelsen er sett med barneøyne, altså i et svakt skjær av rosa.

Det er likevel ulne skyer av angst i eg-personen Geirs ti år gamle liv. Faren hans er ikke helt frisk, og dersom sykdommen utvikler seg til det verre, må gårdsdriften oppgis og sauene slaktes. Geir og vennen Finn skal begge gå i fedrenes fotspor og bli sauebønder. I tillegg skal de bli skihoppere om vinteren.

Løvåsen gir et fint innblikk i gutteliv i krysningen mellom barndom og voksenansvar, mellom tradisjonsrikt arbeid og moderne impulser. Disse guttene er velkjente med sauebønders rovdyrproblemer; slikt er integrert i leken deres: «Det var ikkje bjønn eller ulv som hadde tatt dyra våre, det var dinosaurar og flygeøgler. Ekornius rex og Hakkespettus mix.»

Gårdsdriftens skrekkscenario - traktorulykken - inntreffer i romanen, og påfølgende jul får juleevangeliet sin spesielle drømme-vri ved krybben: «... ikkje lenge etterpå er fjøset fullt. Det brekar rundt oss, og far og eg får ei stri med å fôre alle. Tre vitskapsmenn frå Oslo har sett lyset frå utelampa og kjem ridande med gåver, akkurat det far ønskjer seg: nytt bein, nytt hjerte og eit handbrekk til traktoren.»

Det er en velskrevet liten debutroman Løvåsen har levert, med både språklig spenst og fortellertalent som kvalifiserer til klisjeen «lovende».