Nysådd bluegrass

Forrykende og fornyende bluegrass-souljazz-fusjon.

CD: Kombinasjonen saksofon/bluegrass kan virke

sær, men Bill Evans (47), kraftsprutende fusion-

saksofonist fra Miles Davis\' elektriske band (80- 84)

og funky co-leder av Randy Brecker/Bill Evans Soulbop Band, har lenge hatt et godt øre til moderne bluegrass.

I fjor dro han til Nashville med et knippe egne låter og

allierte seg med moderne bluegrasskanoner som Jerry Douglas, Sam Bush, Stuart Duncan, Pat Bergeson og

ikke minst Béla Fleck, som tok med seg sin Flecktones-kompis, funkbass-fenomenet Victor Wooten, i studio. Med jazzgjester som John Scofield, Mark Egan og Dave Kikoski i tillegg, trengte Evans bare en trommeslager

til å holde brygget i kok, og valget av Vinnie Colaiuta skulle vise seg å være svært lykkelig.

FOR COLAIUTA, en av USAs mest etterspurte sessiontrommiser, går energisk i spann med skiftevis Wooten

og Egan og blir på mange måter nøkkelspilleren i denne boblende vitale og originale musikken. Virtuos bluegrass på fele, banjo, mandolin og gitar får et enormt trommer/bass-driv i et lydbilde utvidet med tangenter og perkusjon. På toppen, i halsbrekkende melodispill og improviserte gi-og-ta-dialoger regjerer Bill Evans.

Med tone og teknikk i superklasse leverer han tenor-, sopran- og litt barytonspill som strutter av spilleglede

og overskudd, og er nær ved å bli historiens første

saksofonjodler i en hårreisende versjon av Bill Monroes «Shenandoah Breakdown». Med «Soulgrass» har han

og de gode hjelperne, spesielt Béla Fleck, rett og slett prestert et stykke fornyende americana , en vitaminpille av en «la oss spille for livet, ha det moro og se hva det ender med»-session.

DEN UNGARSKE gitaristen Ferenc Snétberger presenterte seg solid som både klangmaker, melodifører og

improvisator i en av Arild Andersens triokonserter under Moldejazz. Samme besetning (Andersen, kontrabass; Paolo Vinaccia, trommer) er i aksjon på Snétbergers «Nomad», og bekrefter til fulle det positive inntrykket. De melodisk vakre fortellingene, signert Snetberger eller Andersen, gis skjønnhet og nerve i et pulserende, levende triospill der både det store dynamiske spennet og hver enkelts egenstemme er suverent lydfestet av Jan Erik Kongshaug i det nye Rainbow Studio. Dette er så langt fra «gitar med komp»-trio som du kan komme, snarere har vi å gjøre med inspirert kammermusisering der helheten blir atskillig større enn summen av komponentene. Hvilket er ganske mye, tatt i betraktning kvaliteten på hver enkelts bidrag.

FRODE GJERSTAD (57), nestor i norsk frijazz og i mange år den eneste norske stemmen i det internasjonale

lauget, har gjort en rekke plater for det engelske selskapet FMR, som nå har fått norsk distribusjon. På

«St. Louis», innspilt i byen med samme navn i 2002,

er Gjerstad i lavmælt utveksling med kontrabassisten Øyvind Storesund og trommeslager Paal Nilssen-Love, og om platetittelen skaper assosiasjoner til blues, er det både riktig og galt. Grunnstemningen er «blå» nok, men det musikalske språket, basert på improvisasjon uten fast rytmikk og tonalitetsforankring, er selvsagt noe helt annet. Denne sesjonen er ikke av de ildsprutende, men det åpne lydbildet bringer oss nær musikken, og liker du frijazz, er det nok å ta tak i gjennom denne lille timen.