Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nytenkning i Arbeiderpartiet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gudleiv Forr hadde 20. oktober 2001 noen interessante kommentarer («Ut av sin tid?») til Arbeiderpartiets situasjon etter valget. Han mener at det er en mangel på fornyere. Om meg sier han at jeg «er for gammel til å lede et nytt tenkeloft». Det kan så være, men dette er en debatt som også eldre mennesker må ta del i. Det ville være katastrofalt for Arbeiderpartiet om man ikke nå fikk en helt fri og bred debatt om partiets politikk i årene som kommer. Vi trenger ikke repetisjonsøvelser, men nytenkning.

Hvor kommer nye tanker fra? Historien viser at de ikke i første rekke kommer fra partiets ledelse. Partiledernes oppgave må være å lytte , fange opp nye signaler, omforme dem til praktisk politikk og samle partiet om de nye linjene. Det er overordentlig viktig at lederne lytter til så store og mangeartede grupper som mulig. Det er livsfarlig når kretsen rundt lederne blir trang. Etter Arbeiderpartiets valgnederlag i 1965 ba Trygve Bratteli meg komme hjem fra Genhve for å bygge opp et utredningskontor for å bidra til nytenkning. Da tenkte jeg: Nå gjelder det å åpne partiet, etter at den foregående perioden hadde vært for sterkt preget av mangel på toleranse. Jeg innbød alle til å være med og diskutere fremtidens politikk og la ingen vekt på om vedkommende var medlem av partiet eller ikke. Folk strømmet til fra alle profesjoner og gav sine bidrag, inntil EF-striden stoppet det hele. De nye tankene ble kommunisert ut til hele partiet og den politikk som ble resultatet, bidro sterkt til å gjøre 1970-årene til en stor reformperiode.

Heller ikke i dag kan vi vente at de nye tankene i særlig grad vil komme fra partikadrene, men det er viktig at de er åpne for nye ideer og at ingen opptrer som «museumsvoktere». De må godta at for å være tro mot de grunnleggende ideene, må man, om nødvendig, være utro mot virkemidlene, som må endres etter hvert som samfunnet endrer seg. Det er et problem for Arbeiderpartiet at når det må revidere ordninger som partiet i sin tid bygget opp, får det protester av folk som nyter godt av disse ordningene. Partiet må bruke tid og krefter for å overbevise dem det gjelder om at også de er tjent med nye organisasjonsformer, men det ville virke negativt om partiet bare var opptatt av å effektivisere og være «ansvarlig». Alle partier som har ambisjon om å komme i regjeringsstilling, må være «ansvarlige». Arbeiderpartiet kan ikke fortsette å opptre som det eneste «statsbærende» parti, når det er klart at det bare kan komme i regjering sammen med andre. Som alle partier må det klart få fram sin egen politiske profil. Den vil være partiets grunnlag når det skal forhandles om en felles plattform i en koalisjon, men først og fremst vil det være Arbeiderpartiets ansikt mot velgerne.

ap's framtid

Arbeiderpartiet må bli et realistisk alternativ til markedsliberalismen. Internasjonalt må partiet være med på å skape «rettferdig globalisering», og her hjemme «et menneskelig arbeidsliv», skriver Ap's tidligere finansminister Per Kleppe.

Men har ikke Arbeiderpartiet en klar politisk profil? På landsmøtet i november 2000 ble det vedtatt et omfattende arbeidsprogram, en katalog. Det inneholder mengder av gode tanker, men det er ikke lett å se de store grepene. Etter min mening var det uheldig at man nå sløyfet prinsipprogrammet, som tidligere hadde analysert sammenhengene mellom grunnsynet og de lange linjer i den praktiske politikken. Det utredningskontoret som partiet hadde i virksomhet foran programarbeidet, var en del av partikontoret. En mer uavhengig stilling ville vært bedre. Mens de profesjonelle bidragene i min tid på «tenkeloftet» kom fra «alle» hold, var de denne gang klart mer begrenset. Jeg tror at det ville være klokt om partiet heretter satser på en mer uavhengig og fri utredning og debatt. Det er viktig at det blir slutt på den «lukketheten» som man fremdeles sporer, ellers blir en egentlig nytenkning vanskelig.

Det er ikke mulig i en kort artikkel å gå særlig dypt inn i hva en nytenkning kan bestå i. Partiet må selvsagt som nå ha en helhetlig politikk som dekker alle områder, men jeg føler at vi har behov for å ta noen store grep på enkelte viktige felter der jeg synes at partiet er blitt altfor anonymt. Jeg vil nevne to eksempler på det jeg tenker på. Det første eksemplet gjelder det jeg vil kalle «rettferdig globalisering». Jeg var for kort tid siden til stede på den store globaliseringskonferansen i Oslo, som ble arrangert at Attac m.fl. På åpningsmøtet var Folkets Hus' store sal stappfull. Masser av mennesker, ikke minst unge, som var opptatt av å få endret verden. Det meste av det som ble sagt var ganske enkle budskap, for enkle etter min mening. Men de problemene som skapes av den globale markedsliberalismen må også få et konkret og gjennomtenkt svar basert på en sosialdemokratisk tenkning. Det er selvsagt ikke en oppgave for Det norske Arbeiderparti alene, men partiet burde samarbeide med andre sosialdemokratiske partier for å få gjennomført et slikt prosjekt og følge opp slike tanker i den nasjonale politikken i Norge. Dette er et område der regjeringsposisjonen kanskje har gjort det vanskelig for Arbeiderpartiet å presentere en samlet politikk, selv om det har vært elementer av den i ulike sammenhenger. Nå bør ikke «norske næringsinteresser» og diplomatiske hensyn spille samme rolle lenger. Nå må det være mulig å utarbeide en samlet plan for hvordan man bør bekjempe fattigdommen, ulikhetene, uvitenheten og mangel på virkelig demokrati i verden og for hvordan vi mener at FN og et revidert internasjonalt regelverk kan bidra til det. Vi er ikke mot globalisering og markedsøkonomi, men systemet må endres slik at virkningene av det blir rettferdige, også for de fattige på kloden. Verdens handelsorganisasjon må ikke avskaffes, men forbedres. Osv. Til sammen er dette en veldig oppgave, men heldigvis har vi millioner av meningsfeller rundt omkring i verden. Utopisk? Nei, men det vil kreve et meget omfattende og langsiktig arbeid.

Det andre eksemplet på et bredt grep vil jeg kalle «et menneskelig arbeidsliv». Vi får stadig rapporter om hvordan folk males ned av økt press, stadige forandringer i bedriftens struktur og av vantrivsel på arbeidsplassen. Eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidet før de selv ønsker det og mens de ennå har mye å gi i arbeidet. Slike forhold rammer alle aldersgrupper. Her må noe radikalt gjøres. Vi behøver ikke lenger godta at arbeidstakere bare betraktes som en produksjonsfaktor som kastes ut når arbeidsgiveren finner at han eller hun ikke er lønnsomme lenger. Vi må få et arbeidsliv der utgangspunktet er det enkelte menneske og målet er ordninger som fører til at han eller hun trives og yter sitt beste. Vi har fått en avtale mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som tar sikte på et «inkluderende arbeidsliv». Det er et godt tegn, men jeg er temmelig sikker på at dette bare er en begynnelse og at dette bør bli en hovedsak for arbeiderbevegelsen. På dette feltet åpner det seg interessante muligheter for Arbeiderpartiet for samarbeide med en fagbevegelse som her kan vise at den ikke bare er opptatt av lønningene, men av alt som er viktig for arbeidstakerne.

Men er ikke alt dette sagt før? Jo, men oftest i en så fragmentert form at man «ikke ser skogen for bare trær». Vi må klarere få fram det samfunnsformende, det at vi er et realistisk alternativ til markedsliberalismen. Budskapet må være enkelt og klart og samtidig være uttrykk for et helhetssyn. Analysen, nytenkningen, må ligge til grunn, men budskapet må ha en form som fenger og som når ut. Her kommer ledelsen av partiet inn i bildet.

Hele Norges coronakart