Nyter den fæle følelsen

Unni Lindell gråt. Forfatteren satt i skrivekroken i stua i eneboligen i Røyken. Gule lapper med ideer til mordhistorien var klebet på bokhylla bak henne, på skjermen og på tastaturet.

Noen gikk i døra, men Unni Lindell hørte det ikke.

På hodet hadde hun blå øreklokker. Hun trengte stillhet for å skrive om politietterforsker Cato Isaksen i den nye boka, «Drømmefangeren». Isaksen sliter med både mord og problemer i familien, og Unni Lindell skrev en sterk scene hvor han bryter sammen foran sønnen.

Derfor rant tårene.

Plutselig oppdaget hun en bevegelse i rommet. Det var noen i stua. Tre stykker.

- Mamma!

Sønnen Christian på tjue år stønnet.

- Igjen!

De to kameratene hans så forlegent bort. Unni Lindell tørket tårene, smilte et øyeblikk, og guttene gikk ned i kjelleren.

- Sånn er det her, sier Unni Lindell.

- I skriveprosessen er jeg sårbar, sterk, svak... hele tida. Noen ganger føler du plutselig at du får det til. Neste dag virker det bare dumt.

UNNI LINDELL LEVERTE manus i april i år. Da var hun helt ferdig. Boka også.

- Jeg var veldig lettet, men helt grå inni meg, sier hun.

Hun sitter i en annen krok av stua nå, i den ene sofaen. Hun hviler nakken i begge hendene.

- Jeg gleder meg til boka kommer ut.

Så tar hun hendene ned i fanget, og gnir den venstre lillefingeren med høyre hånd.

- Men jeg gruer meg til anmeldelsene. Det kan bare gå én vei. Nedover.

Hun har rett. Den forrige krimromanen, «Slangebæreren», solgte femti tusen eksemplarer og fikk seks på terningen.

I beste fall går det bortover.

Boka er på vei til trykkeriet, og kommer først til medlemmene i Bokklubben Nye Bøker og bokhandlerne om et par uker.

Anmeldelsene kommer i begynnelsen av oktober. Hun kommer til å få det vanskeligere og vanskeligere med å sove.

- Jeg tar nok en sovetablett natta før.

PÅ GOLVET I GANGEN står en blå boks med sag, hammer, spiker og en diger stjerneskrutrekker som Unni Lindell egentlig synes passer fint som mordvåpen.

Når hun skriver, er det utenkelig at hun eller mannen Per Christian skal pusse opp gangen. Hun tåler ikke rot når hun jobber med en bok. Hun liker det ikke nå heller, men hun blir ikke hysterisk.

- Det blir jo aldri ferdig her, sukker hun.

- Jeg får ikke begynt på noen ny bok så lenge det er sånn.

Hun vet godt at hun ikke kommer til å nyte starten på den neste boka.

- Det gjelder å skrive de første femti sidene. Jeg tenker ofte «herregud, så dårlig!», og så sletter jeg dem. Men det er et kick når jeg føler at jeg blir kjent med personene jeg skriver om. Da er jeg i gang.

Når Unni Lindell skriver, gleder hun seg til å bli ferdig. Det gjør familien også. Men nå vil hun altså begynne igjen.

- Jeg lengter alltid etter det som ikke er der. Jeg lengter til den syke, fæle følelsen.

- MORA MI VAR REDD for alt, sier Unni Lindell. Gamle fotografier av tidligere generasjoner henger på veggen ved sofaen.

- Jeg arvet redselen. Jeg har veldig mye angst, og det sliter jeg egentlig veldig med. Jeg er redd for å gå ut i mørket, redd for alt. Hvis det bare er jeg og en fremmed mann som går av toget, vet jeg at jeg blir drept.

Unni Lindell vokste opp i en blokk i Bærum. Den hadde mørke loft og mørk kjeller. Hun kjenner angsten derfra.

- Jeg bruker det jeg vet noe om i bøkene. Det er kanskje derfor det virker ekte, for det er ekte.

Unni Lindell har skrevet mange forfølgelsesscener. Det kan ha noe å gjøre med hennes egne erfaringer med dyr. Det virker som dyra skjønner at hun er redd dem. Ved hyttetunet i Eggedal ble hun jaget av en diger villreinbukk. I Spania fikk hun en flokk geiter etter seg. Og på Frogner ble hun jaget rundt et helt kvartal av en gal katt.

- Det verste er at jeg er glad i dyr.

Mest glad er hun i de to egne kattene sine, Knut og Ågot, som pleier å ligge i en diger stol foran henne når hun skriver.

I SOMMER, da Unni Lindell egentlig skulle ha fri, begynte ideene å surre i hodet. Hun har gitt ut en roman for voksne, flere humorbøker og bøker for barn og ungdom. Men også disse ideene var til en historie om etterforskeren Cato Isaksen. Hun mener kriminalromaner er fullgod litteratur, akkurat som barne- og ungdomsbøker er det.

- Da du hadde skrevet «Slangebæreren», sa du til Dagbladet at du aldri ville skrive mer krim.

- Jeg følte det sånn da. Det var vanskelig å skrive «Slangebæreren». Så kom kjempesuksessen i fleisen på meg, med nærmest panegyriske anmeldelser, oversettelser og filmrettigheter. Det ble litt for mye for meg. Da jeg hadde summet meg litt, følte jeg at jeg ikke var ferdig med Cato Isaksen.

- Vet du hvordan det går i neste bok?

- Jeg vet litt. Jeg skal begynne å skrive i slutten av oktober, det har jeg bestemt meg for.

- Har du tittelen klar?

Hun tripper raskt bort til skrivebordet. Der ligger en turkis kladdebok hvor det står «Matte for Fredrik» på forsiden, men hun har overtatt den. På de rutete arkene har hun skrevet korte setninger med forskjellige penner. Hun blar, leter litt, finner tittelen hun har tenkt ut og blir plutselig stille.

Så sier hun:

- Nei, nå så det faktisk litt dumt ut. Jeg tror vi venter litt med det.