Nytt bibliotek «voldtar» Blindern

Det nye Universitetsbiblioteket på Blindern vekker sterke reaksjoner. Det vil si eksteriøret, for de færreste har ennå vært inne i bygningen som først vil bli tatt i bruk fra i dag.

Øyne som ser - og mye mer

Særlig blant arkitekter (!) er reaksjonene negative. Hvorfor er bygningen så voldsom, når resten av universitetet virker heller beskjedent? Og hvorfor er den sort og blank? Vel, jeg skal ta stilling til disse spørsmålene, men la meg først si noen ord om situasjonsplanen.

Universitetet på Blindern er delt i en opprinnelig «nedre» campus og en «øvre» fra etterkrigstiden. Ved å legge det nye universitetsbiblioteket langs en akse som forbinder de to delene, blir universitetet endelig en helhet.

Aksen er allerede delvis ferdig, og er et heldig grep, som ikke bare binder sammen, men «hever» hele anlegget. Biblioteket skaper nærvær og styrke i denne helheten, og da dets vegg mot aksen er konkav, glir man ikke bare forbi bygningen, men ledes inn i den. For så vidt er situasjonsplanen vellykket.

Vennlig inntrykk

Vellykket er også bibliotekets interiører. I kontrast til det sorte ytre er de gjennomgående lyse, med bjerk som karaktergivende materiale. Reoler, bord, benker, håndlister og brystninger er av bjerketre, og sammen med et lyst marmorgulv blir hovedinntrykket vennlig.

Planløsningen er like klar som situasjonsplanen. Mot anleggets akse er hovedrommene plassert: bibliotek, undervisningsrom og framfor alt den luftige og storslagne vestibylen. Bak hovedrommene løper en «kjerne» i bygningens lengderetning som inneholder alle nødvendige, betjenende installasjoner.

På baksiden, langs kjernen, er kontorene plassert på rad og rekke. Således er planløsningen både ordnet og funksjonell, uten bruk av konvensjonell symmetri. Luftige romsammenhenger og et fint spill mellom ute og inne gjør løsningen til et eksempel på moderne arkitektur i beste forstand. Her blir det utvilsomt godt å studere og arbeide fordi man føler at kunnskap ikke er noe som binder, men noe som frigjør menneskelig kreativitet.

Et tyngdepunkt

Men hva så med det sorte eksteriøret? Arkitekten selv, Are Telje, forklarer det med at biblioteket som kunnskapsbank er universitetets tyngdepunkt, og dermed et sted som må tre frem med styrke! Det skal med andre ord virke som monument, både ved sin arkitektoniske form og som et slags «helligdom», der våre erkjennelser er huset. Det er utvilsomt noe i dette. Kanskje kan man si at eksteriøret representerer vår mørke verden, mens interiøret «opplyser» denne?

Men forklaringen er litt for enkel. For biblioteket står ikke alene. Det er jo del av en campus, og må innordne seg i denne. Da det ligger langs hovedaksen, virker det ikke som et mål, men som noe man vanligvis passerer, selv om man også skal bruke det. Denne dobbelte funksjonen er for så vidt ivaretatt av den konkave ytterveggen, men det er de mektige pilarene foran som preger hovedinntrykket. De er ordnet parvis og har en betydelig dybde, i motsetning til interiørets runde søyler. Slik skaper de en tverretning som motsier anleggets hovedakse. Kanskje ikke så galt, da de dermed leder oppmerksomheten mot bygningens indre. Men måten det skjer på er diskutabel.

Bygningene «voldtas»

Det er nettopp parene av enorme pilastre som gjør bygningen voldsom, i ordets fulle betydning. For pilarenes monumentalitet «voldtar» virkelig de andre universitetsbygningene. Først og fremst trer Rinnans bokhandel og kafeteria fram i all sin misforståtte fattigdom, og selv Leiv Olav Moens øvre campus mister meget av sin kvalitet.

Det nye biblioteket sier i grunnen: «Riv ned alt sammen!» Bokhandelen og kafeteriaen kan kanskje reddes av nye fasader, mens resten får hevde seg så godt det kan. Sterke ord, men bibliotekbygningen kan virkelig ikke sies å møte omgivelsene med vennlighet, selv om den i og for seg er godt utformet og detaljert.

Et monument

Hva kunne så ha vært gjort for å bedre inntrykket? For det første, fargen. Riktignok gjentas de andre bygningenes sorte felter, men mens sortheten her inngår i et samspill, blir den i biblioteket hovedsak. Dermed skjer det som Marx kalte et «kvalitativt sprang», og en «totalitær» situasjon oppstår.

Men det er sannelig ikke lett å fremme et alternativ. Skulle bygningen vært grå eller rød, eller kompleks i sin fargesetting?

Lettere er det å tenke seg en annen form på fasadens pilarer. Hvis de hadde vært runde søyler, vulle hele bygningen fått en viss letthet som bedre stemmer med campusen forøvrig. En rekke parvis ordnete søyler ville både bevart dens karakter av hovedsak og aksens retning, samtidig som den uheldige tverrbevegelsen hadde blitt opphevet. Dessuten ville eksteriør og interiør vært knyttet bedre sammen.

Det er lett å være etterpåklok. Det nye universitetsbiblioteket er på alle måter et sterkt verk, men i denne styrken ligger også dets svakhet. Som «kunnskapsbank» innen universitetets helhet skal det selvsagt tre frem, men det betyr ikke at det behøver å bli et monument i seg selv.