Nytt blod for olje

Initiativet om «rød-grønne» representanter i bedriftsstyrene kan få mange negative følger. All erfaring tilsier at sosialdemokratiske representanter godtar en liberalistisk konsernpolitikk raskere enn noen andre. Det blir lettere å nedlegge en bedrift med slike folk i styret, enn med noen skarve femtiårsjubilerende blåruss.

I DAGSAVISEN den 31. januar sto det et intervju med leder Leif Sande i NOPEF, LOs oljearbeiderforbund. Han vil ha «nytt blod i Statoil», fordi styret har vært «altfor høyredominert». Tilsvarende tanker kommer fra lederen i EL&IT, Hans O. Felix. Disse lederne satser visst på at folk glemmer. Det er ikke lang tid siden NOPEFs mann i Statoils styre stemte for den privatiseringen som nå er et faktum. Med seg hadde han LOs styrerepresentant Ellen Stensrud. Dagsavisen antyder at en rekke «blåruss» er i faresonen. Det viser seg ved nærmere ettersyn å være en gruppe trauste Høyre-folk, som alle sikkert gjør en bedre styrejobb enn hva Yngve Hågensen presterer i Aker, eller den rent utrolige underkastelse under kapitalinteresser som den «venstreorienterte» Rolf Utgård oppviste i Kværner. All erfaring tilsier at representanter fra de ansatte (eller fra deres organisasjoner), hvis de i utgangspunktet er forpliktet overfor sosialdemokratiske ideer, godtar en liberalistisk konsernpolitikk raskere enn noen andre. Tillitsvalgte som inntil nylig aktivt gikk inn for en privatiseringslinje, sier de har ombestemt seg. De mener visst de politiske konjunkturene er endret.

DET ER BARE en opposisjon nedenfra i LO, og da ikke fra fagbevegelsens mellomsjikt, men fra klubbtillitsvalgte og øvrige medlemmer, som kan dempe ukulturen. En sosialdemokrat (om han nå stemmer på RV eller DNA) aksepterer den borgerlige maktstrukturen uten å blunke. Spørsmålet om opposisjon er for ham et spørsmål om å markere seg med «kollektive løsninger» lenger oppe i strukturen - der hvor det ikke lenger er farlig å gjøre det, fordi det er kapitalistenes kollektiv som har overtatt ansvaret. I de aller fleste tilfeller er sosialdemokratiske styrerepresentanter nærmest bestukket i utgangspunktet. De unngår omhyggelig å sette sprørsmålstegn ved sine styrehonorarer, som ofte er astronomiske i forhold til ytelsen. De sørger også for å unngå å overføre disse bonusene til fagorganisasjonen, med de mest utstuderte unnskyldninger. Slike frynsegoder bidrar til at LO-lederen i dag sitter med en inntekt på rundt halvannen million kroner, mens hun advarer mot høye lønninger i «næringslivet». Hvis initiativet fra Felix, Sande m.fl. skulle bli tatt opp av LO som et ledd i et «rød-grønt» regjeringsframstøt, kan det få negative følger i flere sammenhenger:

DET HAR LENGE vært slik at LOs (og forbundenes) ledelse har lagt sine egne føringer på fagorganiserte styremedlemmer i industrien. Et slående eksempel fikk vi da tidligere LO-leder Hågensen gikk offentlig ut og hevdet at styremedlemmer hadde en «lojalitetsplikt» overfor styre og bedrift. Selv ikke aksjeloven tar noe slikt alvorlig. Tatt som et generelt prinsipp kjenner den heller ikke til et annet begrep som både LO-ledelse og bedrifteseiere er ivrig opererer med, nemlig «taushetsplikt». Hvis LO-ledelsen virkelig hadde hatt det samfunnsansvar som nestleder Flåthen vifter med i et oppslag om saken i Dagsavisen 1. februar, ville LO gjennom årtier ha bidratt til at forbundene understrekte overfor sine medlemmer at de i prinsippet må være parat til å gå på tvers av ledelsens styreforslag i bedriftene.La oss ta et konkret eksempel for å vise hva dette innebærer: På et styremøte i den norske avdelingern av den «flernasjonale» industribedriften AGA AS la ledelsen på 1990-tallet fram et forslag om å slippe unna skatt ved hjelp av et fata morgana: Man skulle bokføre en transaksjon til Tyskland av utstyr som ikke var reell, og kalle det en utgift. Dette skjedde under de tidligere skattereglene. Selv om det stinket lang vei, var knepet faktisk lovlig, for det dreide seg om «ytte» mellom to «selvstendige» grener (norsk, tysk) av firmaet.

STYREREPRESENTANTEN fra arbeidersiden tok straks saken opp og oppfordret til å forkaste forslaget (og tvinge firmaet til å betale skatt i stedet). Funksjonærenes representant gikk inn for forslaget, som dermed hadde et klart flertall. Men ledelsen turde ikke gjennomføre. Den var redd for de politiske konsekvensene, når protestene først hadde meldt seg. Dette er bare et eksempel blant mange. I slike saker er det klart at de fagorganiserte må bli holdt løpende orientert om styresaker, et prinsipp som velkjente konserntillitsvalgte som Fure, Stugu og Utgård derimot har motsatt seg offentlig. Eiersiden tør sjelden komme med juridiske protester når den vet at den har en reell front mot seg. Men enhver skolert kapitalist vet at organiserte sosialdemokrater ikke vil lage vansker i viktige spørsmål. Han vet at de setter «bedriftens beste» foran samfunnets. Både LO og forbundene bruker store penger på å kurse «ansatte-representanter» i pen og pyntelig bedriftsøkonomi, uten å komme inn på de seriøse politiske spørsmål som reiser seg i styrearbeidet. Sande og Felix har gjort oss alle en bjørnetjeneste med sitt initiativ. Regjeringens støttespillere ønsker makt for seg selv og ingen andre, ikke minst i sitt arbeid i bedriftsstyrene. Det er bevist forlengst, og de har bevist det selv. Det blir lettere å nedlegge en bedrift med slike folk i styret, enn med noen skarve femtiårsjubilerende blåruss.

DE KOMMENDE «rød-grønne» styrerepresentantene har samtidig sikret seg på en annen måte. Det ligger nemlig i dette initiativets natur at når (hvis) de først sitter vel plassert, vil de få ryggdekning av LO, både politisk og på andre måter. Men dermed er det straks satt opp en sperre mot offentlighet og innsyn. LO vil beskytte dem og deres på samme måte som organisasjonen beskytter sine problembarn i dag. LOs «informasjonssjef» Jenny-Ann Hammerø har nylig gjort seg bemerket med skriftlig å spre usannheter til forbundsmedlemmer som forhører seg om LOs ansvar og opptreden i forbindelse med en av Hågensens skandaler med Røkke. Denne båteieren ble da også i valgkampen skrytt opp i skyene som «industrimann» av nestlederen i LO. Slik «informasjon» har LO rutine med å drive, og det kommer til å fortsette inntil grunnplanet reagerer for alvor. Selv ikke dette må få oss til å glemme den politiske rekkevidden av utspillet fra Flåthen m.fl.: Nylig holdt statsministeren et foredrag på et besøk i Afghanistan, hvor han forklarte at det var «bare soldater» som kunne renske opp i samfunnsforholdene der i gården. Gjennom sitt «engasjement» i Irak og annetsteds er den norske stat en imperialistisk makt, verken mer eller mindre. Et selskap som Statoil er en spydodd her. «Venstreorienterte» støttespillere for den sittende regjering bør ta seg tid til å fortelle oss hva de mener om muligheten for at de selv skal få anledning til å varme smultgrytene sine inntil en slik kruttønne.