Nytt forsvar i ubalanse?

Forsvarssjefens forslag representerer en nøye avstemt balanse mellom drift og investering.

Den langtidsproposisjonen om Forsvaret som Regjeringen la fram i februar, foreslår en tilnærmet lik forsvarsstruktur som den Forsvarssjefen konkluderte med i Forsvarsstudien 2000 (FS 2000). Strukturen innebærer en økonomisk drevet reduksjon av Forsvarets størrelse, kombinert med en sikkerhetspolitisk drevet endring av innholdet. Forsvaret må tilpasses to primærhensyn; henholdsvis å møte direkte sikkerhetsutfordringer mot Norge og delta med synlige bidrag til internasjonale operasjoner. Fordi strukturen er vesentlig mindre enn dagens, vil det være nødvendig å gå til en drastisk reduksjon av antall steder der Forsvaret har virksomhet. Dette er en forutsetning for at driftsutgiftene kan reduseres til et nivå som er ca. to milliarder kroner lavere pr. år enn i dag, noe som igjen er forutsetningen for å sikre tilstrekkelige nødvendige investeringer i moderne materiell. Forsvarssjefens strukturforslag representerer med andre ord en nøye avstemt balanse mellom drift og investering. Dersom Forsvaret påtvinges en høyere drift, for eksempel ved pålegg om å opprettholde aktiviteter på bestemte steder, forrykkes denne balansen. Det innebærer at driftsutgiftene blir større enn forutsatt, hvilket medfører en tilsvarende reduksjon av materiellinvesteringene. Dermed vil det være nødvendig med en ytterligere reduksjon av antall hæravdelinger, marinefartøyer og fly. Det samme skjer dersom Forsvaret ut fra distrikts- eller næringspolitiske hensyn pålegges å anskaffe bestemte materielltyper som ikke inngår i Forsvarssjefens strukturforslag. Dette fører til at Forsvaret må anskaffe materiell som vi, etter at vi har fått det, ikke har ressurser til å bruke. Men ikke bare det; fordi vi også må betale selve anskaffelsen innenfor de fastsatte rammene, vil midler som egentlig var satt av til andre formål, måtte omprioriteres. Det fører til at vi ikke kan bruke andre enheter som allerede er anskaffet, eller at planlagte materiellprosjekter må reduseres, utsettes eller kanselleres. Samlet innebærer derfor denne type pålegg at vi i tillegg til å anskaffe materiell som ikke er prioritert, også helt eller delvis ødelegger verdien av andre investeringer som allerede er gjort. Sammen med forsvarsbudsjetter som aldri ble i samsvar med intensjonene, har dette over tid ført Forsvaret ut i en ubalanse mellom aktivitet og ressurser. Denne ubalansen prøver vi nå å rette opp, for å skaffe landet et forsvar tilpasset de ressurser politisk besluttende organer synes villig til å sette av til formålet.

Det gir derfor grunn til bekymring, når vi etter fremlegging av langtidsproposisjonen kan konstatere at det antydes en rekke endringsforslag av ovennevnte type. Samtidig er det vanskelig å se at det kan skapes flertall for et budsjett som kommer i nærheten av å finansiere de samme endringene. Det man i så fall legger opp til, er et forsvar som er vesentlig mindre enn før, men der ubalansen er like stor og forsvarsevnen følgelig enda dårligere. To eksempler fra den aktuelle debatt kan illustrere dette.

Et av de mest omdiskuterte forslag i både FS 2000 og langtidsproposisjonen er nedleggelsen av Sjøforsvarets missiltorpedobåtvåpen. Det skyldes ikke minst at neste generasjon MTB-er skulle bygges ved Umoes verft i Mandal og derfor betyr mye for sysselsettingen lokalt. Forsvarssjefen har imidlertid gjort det klart at nye MTB-er ikke har prioritet i den situasjon Forsvaret befinner seg i. Den hovedoppgaven fartøyene opprinnelig er konstruert for, nemlig å bekjempe en sjøinvasjon, har ikke den samme sikkerhetspolitiske aktualitet. Restoppgavene, som suverenitetshevdelse og politimessige oppgaver langs kysten, kan åpenbart løses med langt enklere og billigere fartøyer. Skulle Forsvaret derfor bli tvunget til å anskaffe nye MTB-er, vil den ovennevnte balansen forrykkes med et beløp på ca. 8- 10 mrd. kr over forsvarsstudiens planperiode på 20 år. Selv om man skulle få tilleggsfinansiering av selve investeringen, vil det i utgangspunktet ikke finnes penger til driften. Med de beløp det her er tale om, vil alternativet til å sende båtene rett i opplagsbøyene, da være slike tiltak som å parkere en tredjepart av det resterende kampflyvåpnet for godt eller redusere antall vernepliktige med ytterligere 1000 mann pr. år. Dersom vi også skal betale investeringskostnaden, blir effekten enda mer dramatisk, blant annet fordi anskaffelsen i tid faller sammen med selve omstillingen av Forsvaret, som i seg selv krever store ressurser. Da kan vi i realiteten snakke om en styrt avvikling av vårt nasjonale jagerflyvåpen.

Tilsvarende oppstillinger kan gjøres også for andre av de forslagene som har vært lansert. Hva blir f.eks. konsekvensen av et vernepliktsinntak som i stedet for å være tilpasset Forsvarets behov er styrt utelukkende utfra det som oppfattes som vernepliktens betydning for forsvarsviljen? La oss i så fall ta som forutsetning at utnyttelse av 75 prosent av vernepliktsmassen ble ansett som et minimum, i stedet for de 50 prosent Forsvarssjefen går inn for. La oss videre forutsette at overskuddet ble fordelt til den rimeligste form for førstegangstjeneste, nemlig fire måneders rekruttskole med etterfølgende overføring til Heimevernet. Dette innebærer en økning av antall HV-rekrutter pr. år med ca. 7000, som vil øke Forsvarets driftsutgifter med ca. 500 millioner kroner pr. år, eller 10 mrd. over 20-årsperioden - dvs. kostnader i samme størrelsesorden som MTB-ene ville påføre oss. I tillegg til det økonomiske kommer så effekten på HVs tjenestemønster, fordi samlet tid i rullene for HVs mannskaper pga. større gjennomstrømning ville bli redusert fra 20 år til sju. Dette ville senke erfarings- og treningsnivået dramatisk, og rasere muligheten for nødvendig skolering av HVs befal. Det er nettopp dette hensynet som styrer Forsvarssjefens forslag til årlig rekruttinntak til HV, når den totale personellrammen er gitt. Det mest paradoksale er likevel at jo flere vernepliktige vi tar inn utover det vi har behov for og økonomi til, jo mindre meningsfylt blir tjenesten for alle. Dette fordi midler som ellers ville gått til å sikre ammunisjon, drivstoff og andre innsatsfaktorer i opplæringen av dem vi trenger, i stedet må brukes til forlegning, forpleining, permreiser etc. for soldater vi ikke trenger. Når denne sammenhengen går opp for folk, spørs det om forsvarsviljen vil tjene på det.

Vi står altså overfor utspill som bygger på vage forestillinger om hva som styrker forsvarsevne og -vilje, men som overser både økonomiske konsekvenser og helhetlige fagmilitære vurderinger. Her må vi minne om at forsvarsstudiens strukturforslag er underfinansiert med ni mrd. kroner over 20-års perioden, nettopp for å fremtvinge nøkternhet i den politiske behandlingen. Dertil kommer at muligheten for å fornye kampflyparken rundt 2010 innenfor de nåværende rammer er helt marginal. Forsvarssjefen har derfor beskrevet sine prioriteringer for hvordan han ville anvendt eventuelle større ressurser til Forsvaret. Skulle stortingsbehandlingen innebære en påplussing av budsjettet med én mrd. pr. år, vil dette ikke strekke lenger enn til å dekke underfinansieringen, sikre jagerflyvåpnets videre eksistens og gjøre strukturen mer robust. Med en påplussing på to mrd. pr. år vil vi kunne fornye materiell også til den andre hærbrigaden, og deretter begynne en forsiktig innfasing av den type kapasiteter som NATO ønsker at vi skal prioritere, blant annet tankfly og kryssermissiler. En rekke av de forslag som verserer, så som MTB-er, flere hærbrigader, større vernepliktsinntak mv., vil Forsvarssjefen derfor ikke anbefale, eller ikke gi prioritet før budsjettene ble økt med tre- fire mrd. kr pr. år. Skulle slike forslag likevel bli resultatet av den politiske behandlingen, vil man altså sette til side så vel Forsvarssjefens anbefalinger som våre alliertes fagmilitære vurdering av hva slags kapasiteter Norges forsvar bør ha. I stedet får vi videreført en økonomisk ubalanse som umiddelbart vil innebære nye omstillingstiltak i en allerede marginal struktur. Det må være et tankekors - ikke minst for dem som alltid har hevdet at de vil lytte til Forsvarssjefens anbefalinger.

Forsvaret

Regjeringen har lagt fram sitt forslag om et nytt forsvar. Hvis Stortinget tvinger igjennom vesentlige endringer, uten å finansiere dem, så vil ubalansen mellom drift og investeringer opprettholdes og forsvarsevnen bli enda dårligere enn i dag, skriver generalmajor Svein Ivar Hansen, sjef for Fellesstaben i Forsvarets overkommando.