Nytt klasseskille

Mangelen på god boligpolitikk skaper et skille mellom dem som er inne på boligmarkedet og dem som ikke kommer inn.

I landets hovedstad blir det stadig vanskeligere, for ikke å si umulig å komme seg inn på boligmarkedet. Også i andre større byer og tettbebygde områder i landet stiger boligprisene til himmels. Fagforbundet krever at kommunene tar større ansvar, at Husbanken styrkes og at leieprisene reguleres.

I etterkrigstida var det tverrpolitisk enighet om at alle skulle kunne eie sin egen bolig. Akutt boligmangel førte til en storsatsing. Kommuner samarbeidet med boligbyggelag og Husbanken om å bygge boliger i stor skala. I dag ser vi boligpriser som igjen har løpt løpsk, både på eie- og leiemarkedet. Situasjonen er i ferd med å skape et nytt klasseskille, mellom dem som er inne på boligmarkedet og dem som ikke kommer inn.

Det er ikke bare ungdom som sliter. Innvandrere, enslige, skilte, rusmisbrukere og lavlønte har alle problemer med å rekke opp til boligprisene. Det samme har mange andre. Hva skjedde med den rettferdige boligpolitikken? Stortingsmelding 76 fra 1972 slo fast at husleia ikke skulle overstige 20 prosent av en industriarbeiderlønn. En fornuftig tanke - helt til 80-tallet kom. Liberalisering og innstramminger av Husbankens rammevilkår ga en dramatisk endring av norsk boligpolitikk. Willoch-regjeringa fjernet prisreguleringa og la den politiske styringa på hylla. Boligsektoren ble forvandlet til et boligmarked.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett om du leier eller eier, er situasjonen i dag uholdbar. Fra 1993 til 2007 steg boligprisene med nesten 400 prosent, mens økningen i konsumprisindeksen var på under 50 prosent. Kombinasjonen av enorm prisvekst og et privat lånemarked er i ferd med å skape det nye klasseskillet.

Vi må gjøre bolig til noe som fellesskapet, gjennom velferdsstaten, igjen tar ansvar for. Den galopperende prisveksten må stagges med en ikke-kommersiell utleiesektor som er skjermet mot markedets svingninger.

Samtidig må vi blåse nytt liv i samarbeidet mellom kommuner, boligbyggelag og Husbanken. Da trengs det bevilgninger til Husbanken og kommuner som tar en aktiv rolle i boligpolitikken. Ved å bruke den rollen de faktisk har gjennom Plan- og bygningsloven, kan kommuner være med på å styre sin egen utvikling. I bytte mot rimelige tomter kan de stille visse krav til boligbyggelagene, som med finansiering fra Husbanken kan realisere prosjekter som er i tråd med kommunens behov. Det vil lette presset og bremse prisveksten på boligmarkedet.

Offentlig utleie utgjør i dag bare rundt fire prosent av leiesektoren. I den private leiesektoren er det tilbud og etterspørsel som styrer. Mangelen på offentlige alternativer og regulering av leieprisene gjør det svært dyrt å leie bolig i Norge, samtidig som de allerede høye prisene øker i takt med resten av boligmarkedet. Siden lovverket i tillegg er tilpasset utleier, er det mange som ikke har lyst til å leie bolig.

I stedet vil de eie sin egen bolig. De syns det er bortkasta å betale husleie for noe de ikke eier selv. Blant dem som vil etablere seg på boligmarkedet, har de aller heldigste foreldre som kan kausjonere, forskuttere arv eller liknende. For dem vil det være, om ikke enkelt, så i alle fall mulig å komme seg inn. Andre må skrape sammen det de har av egenkapital og gå til banken med lua i hånda. For mange vil møtet med en privat bank være sjokkerende og krenkende. Noen får ikke nok lån, mens andre låner over evne.

Det fins løsninger, men det kreves både midler og politisk vilje. Fagforbundet Ungdom oppfordrer alle som uroer seg for boligsituasjonen til å stemme på en politiker som tar ansvar - også for folks rett til å bo til en anstendig pris.

Du kan også kommentere på vår Facebook-side.