Nytt lys over dødens engel

Dokumenter som nå er offentliggjort viser at det var et nært samarbeid mellom Josef Mengele i Auschwitz-Birkenau og den seriøse akademiske forskningen i Tyskland. Denne forskningen har i liten grad blitt sett i sammenheng med det som skjedde i konsentrasjonsleirene.

JOSEF MENGELE representerer for mange den personifiserte ondskap. Han var legen som etter tjeneste på østfronten under siste verdenskrig ble lege i konsentrasjonsleirene i Auschwitz-Birkenau.

Mengele var en velutdannet mann. Bare 27 år gammel hadde han to doktorgrader, først tok han en i antropologi dernest en i medisin. Da han i 1943 ble lege og medisinsk offiser, først i Auschwitz- Birkenaus såkalte sigøynerleir og senere i hovedleiren i Birkenau, bare underlagt sjeflegen Eduard Wirths, hadde han mulighet til å forfølge sine tidligere interesser for forskning om arvelighet.

Han var særlig opptatt av tvillingstudier, men også kortvokste var en gruppe han hadde interesser i forhold til. I boken «In our hearts we were giants», som omhandler familien Orvitz - en jødisk familie hvor alle var kortvokste, gis det et interessant og skremmende bilde av personen Mengele, hans forskningsmessige ambisjoner og hans kontakter. Denne familien ble sendt til Auschwitz- Birkenau i mai 1944 og ble «tatt under Mengeles beskyttende vinger». Han omtalte dem som «min dverg-familie» og mente at de ga grunnlag for et «livsverk av forskning». Alle medlemmene i familien Orvitz ble utsatt for smertefulle prøver og tester i leiren, men alle overlevde oppholdet. Den viktigste grunnen til dette var den interessen Mengele viste for dem.

MENGELES INTERESSE for kortvokste og arvelighet skriver seg tilbake til tiden før krigen da han etter avsluttede studier ble en av favorittelevene til den berømte professor Otmar von Verschuer ved institutt for arvelighet, biologi og raserenhet - universitetet i Frankfurt. I 1940 måtte Mengele inntil videre avslutte sin akademiske karriere. Han var innkalt til militærtjeneste og ble sendt til østfronten. Otmar von Verschuer ble direktør ved Kaiser Wilhelm-instituttet for forskning om antropologi, arvelighet og eugenikk i Berlin.

Etter at Mengele var blitt såret og dekorert for sin innsats ved fronten ble han i 1943 tilsatt som lege ved Auschwitz-Birkenau. En direkte bakgrunn for dette var at Otmar von Verschuer opplevde at tvillingforskningen hadde fått et tilbakeslag på grunn av en minsket tilgang på tvillinger. Det var han som oppfordret Mengele til å søke en ledig stilling ved Auschwitz- Birkenau slik at man igjen kunne få tilgang til et tilstrekkelig antall forsøkspersoner ved instituttet.

Mengele søkte og fikk stillingen. I tiden som fulgte skaffet Mengele instituttet tilstrekkelig med «forskningsmateriale» - mennesker med kroppslige avvik fra den empiriske norm, ikke minst kortvokste. Men for Mengele hadde dette også en problematisk side. Ved Kaiser Wilhelm-instituttet arbeidet nemlig også doktor Hans Grebe. Han var tre år yngre enn Mengele, men hadde allerede fått publisert vitenskapelige arbeider om kortvokste, et felt også Mengele var opptatt av. Han hadde også blitt akseptert som medlem i nazipartiet før Mengele. I 1944 ble Grebe, som også var en av assistentene til direktør Otmar von Verschuer, Tysklands yngste professor. Han var med andre ord en akademisk rival for Mengele.

I TILLEGG til det etisk forkastelige ved Mengeles medisinske eksperimenter ved Auschwitz-Birkenau er det også stor enighet om at disse vitenskapelig sett i hovedsak var verdiløse. Mange mennesker ble utsatt for de mest grusomme overgrep i forskningens navn og det finnes ikke noe forsvar for det Mengele var ansvarlig for. Det er imidlertid to andre forhold man også bør være kjent med når han blir fremstilt som den store (og eneste) forbryteren og den som var ansvarlig for de medisinske eksperimentene i Auschwitz-Birkenau.

For det første var mange andre leger ved Auschwitz-Birkenausom, både direkte og indirekte, medansvarlige for de medisinske eksperimentene og de medisinsk begrunnede drapene på fanger som fant sted. For det andre, og dette er kanskje ikke like kjent, så var det altså et tett samarbeid mellom Auschwitz-Birkenau og Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin. I praksis vil dette si at det var et nært samarbeid mellom en utryddelsesleir som Auschwitz-Birkenau og den seriøse akademiske forskningen. Denne forskningen har i liten grad blitt sett i sammenheng med det som skjedde i konsentrasjonsleirene.

I tiden før, under og etter krigen fortsatte Kaiser Wilhelm instituttet å være et viktig forskningsmiljø i Tyskland. Av ulike grunner skiftet instituttet navn i 1948 da det ble omdøpt til Max Planck instituttet. Med hensyn til den kontakten og det samarbeidet instituttet hadde hatt med Mengele og Auschwitz-Birkenau var det stille - helt frem til 2001. Da først erkjente instituttets ledelse at det var hevet over enhver tvil at instituttet samarbeidet med og dermed var ansvarlige for noen av nazi-regimets verste overgrep under krigen.

MANGE VET KANSKJE hva som skjedde med Mengele etter at krigen var slutt. Ved hjelp av blant annet medlemmer av den katolske kirke (han var selv katolikk) og ansatte i Røde kors flyktet han etter noen år i Tyskland til Sør-Amerika der han døde i 1979. Det har i ettertid blitt hevdet at det var uklokt av Mengele å flykte fra Tyskland. Om han hadde blitt værende hadde han trolig hatt noen vanskelige år for så å kunne komme tilbake til medisinen. Ved at han flyktet var det lettere å gjøre ham til syndebukk også for andres overgrep.

Mengele var temmelig sikkert den «dødens engel» som ettertiden har døpt han, men han var neppe den eneste. Han har nok i noen grad hatt som funksjon å bli den person «all» ondskap har blitt klebet til. Gjennom dette har kanskje andre sluppet unna et oppgjør med og et ansvar for de uhyrligheter som fant sted.

VI KAN for eksempel stille spørsmålet om hva som skjedde med hans samarbeidspartnere som ikke flyktet. Hans Grebe ble raskt en respektert forsker og vitenskapsmann som bl.a. så tidlig som i 1952 beskrev en bestemt type kortvoksthet som fremdeles bærer hans navn - Grebes syndrom. Otmar von Verschuer fikk en bot på seks hundre mark for sine nazisympatier. I 1951 var han tilbake i vitenskapelig virksomhet, i en prestisjefylt stilling som professor i human genetikk ved universitetet i Münster. Tre år senere fikk han stillingen som dekan ved det medisinske fakultetet. Mange av hans elever fra krigstiden fikk også sentrale stillinger etter krigen.

Historien om Josef Mengele og samarbeidet mellom Auschwitz-Birkenau og Kaiser Wilhelm-instituttet reiser for det første spørsmålet om hvor omfattende og grunnleggende det oppgjøret som fant sted etter krigen egentlig var - hvem ble gjort ansvarlige for uhyrlighetene som hadde skjedd og straffet, og hvem var det som slapp unna?

For det andre danner historien om de tre legene Josef Mengele, Otmar von Verschuer og Hans Grebe, på en dramatisk måte, et utgangspunkt for diskusjon og refleksjon om forskeres etikk og moralske ansvar var i forhold til sitt felt og de mennesker som benyttes i forskningen. Selv om historien ovenfor forhåpentligvis aldri vil gjenta seg, kan det i et slikt perspektiv være bra å kjenne til den.