ISRAEL VELGER: Ett er i alle fall sikkert uansett utfall - det blir ingen fredsløsning med palestinerne. Foto: AFP / NTB Scanpix
ISRAEL VELGER: Ett er i alle fall sikkert uansett utfall - det blir ingen fredsløsning med palestinerne. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Nytt valg, ingen fred

I morgen går et splittet israelsk folk til nyvalg, et valg som i verste fall kan føre til ukelange regjeringsforhandlinger.

Kommentar

LØRDAG KASTET Iran seg inn i den israelske valgkampen, da landets makthavere viste fram en krysserrakett med en rekkevidde på 300 kilometer som kan skytes ut fra skip. 8. mars ble en bakke-til-bakke krysserrakett med en rekkevidde på 2500 kilometer presentert - en rakett som kan nå mål både i Europa og Israel.

Det er mange som spekulerer på hvorfor Iran viser fram disse rakettene nå. Spørsmålet er også om dette er den harde kjernes verk. I en vanskelig tid for Iran er nok disse seansene myntet på egne innbyggere for å vise styrke, men de sender også klare budskap til Washington og Tel Aviv. USA er inne i innspurten av atomforhandlingene med Iran, men få tror rakettene vil få store konsekvenser. Barack Obama har nemlig satt seg som mål å få til en avtale med Iran for å oppnå en utenrikspolitisk suksess i sin siste presidentperiode. For Israels statsminister Benjamin Netanyahu er imidlertid disse nye rakettene en «gavepakke» sett i valgsammenheng. Nå kan han hamre enda hardere løs på sitt hovedbudskap; at Iran er den største faren for Israel og at han er den eneste som kan gi sitt folk sikkerhet. Og iranerne på sin side? De har ikke noe imot å fortsette å demonisere Israel som Midtøstens mest «aggressive» land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SIKKERHET har for veldig mange israelere ikke vært hovedtemaet i denne valgkampen. Svært mange er opptatt av dårlig økonomi, høyere boligpriser og økte levekostnader. 21 prosent av den israelske befolkningen regnes nå som fattige.

Israels nye valgallianse, Sionistunionen, har satset på økonomi i denne valgkampen. Alliansen består av arbeiderpartiet under ledelse av Isaac Herzog, sønn av tidligere president Chaim Herzog, og Tzipi Livni fra partiet Hatnuah (bevegelsen), som hun startet i 2012. På flere av de siste meningsmålingene har Sionistunionen fått opptil 25 mandater, mens Netanyahus parti, Likud, har ligget på rundt 21.

Men én ting er å få flest mandater, en annen å kunne skape en levedyktig regjering. Det trengs 61 representanter for å få flertall i nasjonalforsamlingen Knesset. Selv om sperregrensa har økt fra 2 til 3,25 prosent, deltar det 11 partier i valget. Ofte pågår det tautrekkinger i uker etter et valg.

DET KAN DET gjøre nå også. Sionistunionen kan regne med godt over 40 støttespillere og har en joker i det nystartede høyreorienterte partiet Kulanu. Lederen Moshe Kahlon har antydet at han vil støtte det partiet som gir ham finansministerposten. Det høres jo åpenbart fordelaktig ut for Sionistunionen, men betyr også at en eventuell regjering må ta et skritt til høyre. Og fremdeles vil alliansen ikke kunne skape et flertall, om det ikke skulle bli et valgskred. Hertzog og Livni kan også satse på det litt uforutsigbare partiet Shas, men da må de gå i religiøs retning. Matematisk vil en koalisjon med det nystartede partiet Den forente lista, en sammenslåing av palestinske småpartier og Israels kommunistparti, gi flertall, men det ville ødelegge all legitimitet for en ny regjering - selv om Den forente lista har sagt den vil støtte Sionistunionen. Man går ikke i regjeringssamarbeid med et arabisk parti i Israel. En trøst for Sionistunionen er at de har støtte fra mange tidligere etterretningsfolk og offiserer, også flere som er i tjeneste. De synes Netanyahu går for langt i sin sikkerhetspolitiske skremselspropaganda.

Men Den forente lista har store ambisjoner. Fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina står ikke øverst på dagsorden. 70 prosent av dem som vil stemme på partiet sier at kampen for samme rettigheter som den jødiske befolkningen, er det viktigste. Problemet er å få palestinerne i Israel til å stemme. De har vanligvis hatt lavere velgeroppslutning enn jødene, men felleslista kan endre dette.

BENJAMIN NETANYAHU er av en rekke israelere dårlig likt, ja nesten forhatt. Mange mener at hans negative holdning til president Obama kan føre til dårligere forhold mellom Israel og USA. Han har også vært innblandet i en rekke skandaler og korrupsjonsanklager og lever et ekstravagant liv sammen med sin enda mer ekstravagante kone Sara - stort sett på statens regning.

Vinner Sionistunionen, vil Herzog og Livni være statsministere i to år hver, mens Netanyahu neppe vil dele makta med noen.

Selv om Likud går tilbake, er Netanyahu en dyktig hestehandler. Han har nasjonalistene å spille på og ikke minst de jødiske bosetterne som frykter at Sionistunionen vil begrense utbyggingen av boliger på okkupert jord. Men han har et problem med sin utenriksminister Avigdor Lieberman som i en valgtale forrige uke uttalte at illojale arabere burde halshogges med øks. Dermed mente mange at Israel hadde fått sitt eget IS, Den islamske stat, som er beryktet verden over for å hogge hodet av folk.

Morgendagen vil vise hvilken vei Israel går. Ett er i hvert fall ganske sikkert; det blir ingen fredsløsning med Palestina.