GOD/DÅRLIG: Ålreit, nyttårsforsettet ditt er å gå kortere på ski, da går du sikkert jæskla langt. Men hva med oss andre? Må jeg først bli innmari god i noe, sånn at jeg kan bli dårligere i det neste år? skriver Else Kåss Furuseth. Illustrasjon: Flu Hartberg
GOD/DÅRLIG: Ålreit, nyttårsforsettet ditt er å gå kortere på ski, da går du sikkert jæskla langt. Men hva med oss andre? Må jeg først bli innmari god i noe, sånn at jeg kan bli dårligere i det neste år? skriver Else Kåss Furuseth. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Nyttårsforsetter og selvplaging

En gang jeg var ensom hadde jeg et nyttårsforsett om at jeg skulle gjøre mer ting alene. En nitrist idé.

Lunsjen. Vi snakker om nyttårsforsetter. Kollegaen min sitter over råkosten og sier at årets forsett er at han «ikke behøver å gå så langt på ski». Han er så lei det selvpålagte presset. Om målet for året er at du skal gi deg selv mer slækk, så tar du det for god fisk at du er perfekt. Mitt problem har alltid vært det motsatte. Jeg sitter og lurer på hvor langt man må gå på ski for at det skal være for «langt». «Mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal være så flink», sier de flinke jentene. Det er flinkt sagt, det. Etterpå diskuterer de om norsk kultur er i fare. De samme jentene innrømmer også at de kanskje jobber for mye og at de har problemer med at de «av og til tar med seg jobben hjem», men forteller gladelig at «i år skal jeg tillate meg selv å være lykkelig.» Bra!, men jeg visste ikke at man måtte ha tillatelse?

«Jeg er en sånn type som tar for mye ansvar» sa ski-kollegaen og tok seg langhelg kl to i går, fordi «jula har tatt sånn på.» Han er sikkert fortsatt støl etter all skigåinga. Jeg mistenker at det er det samme menneskene som skryter av at de har så masse EQ. Det eneste man ikke kan skryte av, er at man er empatisk - men i 2013 har snikskryting allerede rukket å bli det samme som 501-buksa var på 90-tallet. En ganske safe sosial inngang. Greit nok. Men hvorfor er de nye nyttårsforsettene til folk flest så himla kompliserte? Når var det lunsjen ble en svær jævla tanketank? Det virker som om alle har tatt et weekendkurs i mentaltrening i juleferien.

Ålreit, nyttårsforsettet ditt er å gå kortere på ski, da går du sikkert jæskla langt. Men hva med oss andre? Må jeg først bli innmari god i noe, sånn at jeg kan bli dårligere i det neste år? «Life is a rollercoaster» som Ronan Keating synger, men før det går nedover må det være lov å prøve å nå toppen på vanlig vis?

Om man ligger lista lavt nok, så er det ikke noe problem for noen av oss stakkarer å ta seg selv i nakken. For det eneste jeg er helt sikker på her i verden, er at jeg aldri har gått for langt på ski. Kanskje jeg spenner på meg skia før jeg blir førr.

Misforstå meg rett, jeg er ikke i mot nyttårsforsetter. Jeg er for ideen om å høyne livskvaliteten, men jeg er mot at det med vilje må være jævlig først. Jeg vet at man må jogge for å bli tynn. Men må det være sånn med følelser også? En gang jeg var ensom hadde jeg et nyttårsforsett om at jeg skulle gjøre mer ting alene. En nitrist idé, sett i ettertid, men jeg tenkte at det til syvende og sist ville gjøre meg til en råere person å være sammen med. En venninne av meg hadde nemlig vært i Syden alene og sa at det var først da hun satt der alene over fiskemiddagen som hun hadde bestilt helt selv (og alene) på et språk hun nesten ikke behersket at hun skjønte at hun var et sterkt menneske i seg selv, og da hun la seg i sengen den kvelden, helt alene, så var hun så stolt. Jeg turte ikke poengtere at hun først og fremst var alene. Jeg legger meg i sengen helt alene hver kveld, jeg, men forventer ikke noe diplom av den grunn. Allikevel ble jeg misunnelig. Det hørtes modig ut, kanskje ikke James Bond-modig, men veldig Woody Allen-aktig i hvert fall, å bestille fisk alene i Hellas. Eller er det bare helt gresk? Jeg hadde ikke klart meg ett sekund alene i Syden. For jeg har vært i Syden.

For noen år siden hadde jeg et forsett om å finne kjærligheten før sommeren var over, og hva er vel bedre da enn å reise til Syden utenfor sesong? Vi skulle ta oss en real bit av kaka, bestevenninna mi og jeg. Allerede andre kvelden ble vi invitert hjem til noen hyggelige naboer. «Welcome to our own coffeeshop!» sa de og åpnet døra inn til en leilighet full av grønne planter. Det luktet litt som det gjør noe du ikke helt skjønner hva det lukter. Vi fikk «traditional turkish tea», og jeg drakk som om det var en russeknute på spill. Om jeg hadde vært der alene, så hadde jeg aldri i verden skjønt at det var hasj- te. Det var det venninna mi som skjønte. Og det var bra, ikke fordi jeg er mot hasjmarsj, men fordi om noen nå fikk lyst til å prøve det, så kan jeg friste med at det blir man dårlig i magan av. Skikkelig, liksom. Så da var det bare å gå hjem, da. Derfor drar jeg ikke alene til Syden. Og i år skal jeg prøve å gjøre minst mulig alene. Selv om jeg allerede har bestilt mat alene. Jeg kom riktignok ikke lenger enn til McDonalds. Drive through. Så jeg vet ikke om det teller. Måltid i bil kan vel uansett ikke kategoriseres som selvutvikling.

Et tips til deg som fortsett leter etter et smart forsett: En venninne av meg har et nyttårsforsett om at hun skal ligge med noen hun aldri har ligget med før. Vanskelig nok oppgave, det, men samtidig fullt gjennomførbart. Kanskje allerede i kveld. Uansett, jeg vedder på at hun kommer til å være lykkelig underveis. Helt uten tillatelse, og nada mentaltrening. Jeg starter året med å vaske bilen, jeg. Det er Big Mac i førersetet.

Spaltist: Else Kåss Furuseth er spaltist i Dagbladet på lørdager. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Spaltist: Else Kåss Furuseth er spaltist i Dagbladet på lørdager. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer