Nyttårstanker fra Nikolai Astrup

JØLSTER (Dagbladet): «Det er en skam at bede om det, men vi befinner oss i den ytterste nød for tiden - pengeløs - og hvad værre er ogsaa madløs. Tør jeg bede Dem være saa inderlig elskværdig at utbede for mig hos Rasmus Meyer: 1 sæk havremel og en sæk hvetemel. Han kunne jo senere faa træsnitt eller skisser for det.»

En sekk havremel for et tresnitt? 30 sølvpenger for en sjel? Den 21. januar er det 70 år siden Nikolai Astrup døde. Dette året, denne vinteren 1997, selger Blomqvist Kunsthandel AS i Oslo «Fugl på sten» (monokrom - ensfarget - versjon) for 35000 kroner.

Motivet, som fins i flere varianter, er et høydepunkt i Astrups grafikk: Vi ser smekre seljekvister skyte fram fra avhogde stubber, greiner strekker seg mot et småbølgende Jølstervann foran snødekte fjell. Og på en stein der ute i vannet vipper en fugl.

Det er et bilde på håp, det er et frambrudd av forår.

Vi har Astrups egne ord for at han ville vise «livets 'udrepelighet' om vaaren: - den gamle stamme (...) forbløder sig fordi øksen afskar dens sevjeaarer, - men nye skud fra roten hindrer at det gamle liv dør ut».

I Jølster fant Nikolai Astrup en «ts og mulddamp av gammelt hedenskap og urreligion». I Jølster forblødde han, og i Jølster grodde nye skudd fra roten.

Han var naivist og symbolist, en seer i slekt med Gauguin og Rousseau.

Jo, et «træsnitt» kunne nok være verd en sekk havremel. I det nyrike Norge betales nå et håndkolorert Astrup-tresnitt med 300000 kroner. Blant norske kunstnere kan bare Edvard Munch oppnå høyere priser. Og har du penger nok, og er du heldig nok, kan Blomqvist kanskje selge deg et oljemaleri som «St. Hansbål» for 6- 7 millioner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Armod

Nikolai Astrup levde i armod og døde i armod. I 1928 var gjelden kommet opp i over 17000 kroner. Livet gjennom var han plaget av astma, han beskriver anfall så voldsomme at blodkar sprenges i huden. Han må sitte oppe, eller helst vandre ute nattetid for ikke å bli kvalt. Han bruker sterke medikamenter: «Jeg har forsøkt alt som finnes, alskens patentmedisiner.»

Han innånder morfin og røyker astmasigaretter og pipetobakk med Atropa Belladonna. Bivirkningene er nervøsitet, søvnløshet og synsforstyrrelser. I brev forteller han om sitt mareritt: Han blir drept eller begår mord, og knuser ofrenes hoder. I en paranoid periode i 1909 skriver han, prestesønnen som vendte kirken ryggen:

«Her er for øyeblikket uhyggeligt i bygden, lægpredikanter, vækkelser og andet djævelskap.»

Angsten har overmannet Astrup.

Glede

Likevel. Livet byr på mange gleder. To år tidligere, i 1907, hadde han giftet seg med Engel - fins det et vakrere navn? - da hun var 15 år, og han 26.

De møttes da Nikolai malte det monumentale «Kollen», en eventyrlig fjellformasjon som stuper ned i Kjøsnesfjorden innerst i Jølstervannet. Maleren fikk låne et kvistværelse av Anders Sunde med utsikt til Kleivefjellet. Her bodde datteren Engel, «ei ovfager gjenta som målaren forelska seg i då ho berre var 14 år», skriver forfatteren Anders O. Klakegg.

I de dager var det utenkelig med giftermål før jenta var konfirmert. Men Nikolai visste råd; for han klarte å overtale sin far, presten Christian Astrup, stokk konservativ og beryktet for sine lange svovelprekener i kirken på Ålhus - og som selv hadde 14 barn - til å forestå en slags nødkonfirmasjon. Omnia vincit amor : Kjærligheten beseirer alt...

Engel og Nikolai fostret åtte barn på Sandalstrand, en karrig og brattlendt plass med storslått utsikt over det berømte Jølstervannet. 30 mål tomt var det, 3300 kroner kostet det, og etter års slit og forsakelser sto der et tun med fire hus.

Anerkjennelse

Nikolai Astrup fikk oppleve en viss anerkjennelse som kunstner. I de siste årene av sitt altfor korte liv kunne han selge et godt maleri for 400 kroner, en årslønn den gang.

I september 1922 la han sammen med Engel ut på en lang studiereise med stipend fra Conrad Mohr. Planene og forberedelsene var mange, men to stikkord ble avgjørende: Kunst og helse. Reisen gikk via Kristiania til Tyskland, Italia og endelig Algerie. Her ble parets sjuende barn født, en sønn som fikk navnet Per Conrad Alger. Ferden fortsatte til Spania, og familien vendte hjem til Jølster om våren.

Det kunstneriske utbyttet ble ikke stort, vi kjenner bare et par skisser fra Alger. Det viktigste for Astrup var at han virkelig ble kvitt astmaen for en tid, trass i forkjølelser og feber er han forholdsvis frisk i flere år. Men sykdommen skulle innhente ham igjen.

Livet og døden

Kunstneren var ofte uvøren med sin egen helse. En januardag i 1928 hadde han kjørt i åpen bil den lange veien til Førde, han var tynnkledd, og pådro seg en forkjølelse som snart skulle utvikle seg til lungebetennelse.

Den 21. januar 1928 døde Nikolai Astrup, bare 47 år gammel, hos sin venn dr. Bydal i Førde.

Forfatteren Anders O. Klakegg forteller at den feberherjede Nikolai på slutten av sitt sykeleie opplevde en klar stund: «Han var atter i fanget til mor si i gamle Ålhus kyrkja.» Det er som å minnes Henrik Wergelands siste, berømte ord: «Nu drømte jeg saa sødt; jeg drømte jeg laa ved min Moders Arm.» Også Nikolai Astrups siste ord på dødsleiet er nedtegnet: «Eg har ofte teke feil, no høyrer eg kyrkjeklokka ringe for meg.»

Jølster hadde mistet sin største sønn, Norge en av sine største kunstnere. Folk forsto hvem som nå var borte. Det ble bygdesorg, og kommunen bekostet begravelsen, som var den største noen gang i Ålhus kirke.

Gartneren

Det er ikke uten grunn at kunsthistorikeren Øystein Loge satte «Gartneren under regnbuen» som velvalgt tittel på det store standardverket om Nikolai Astrup (Grøndahl og Dreyers Forlag AS, 1993).

Han siterer at Astrup hadde «en svaghet for aa eksperimentere med alle mulige planter, og umulige også».

Oppetter bakkene på Sandalstrand plantet Astrup 300 epletrær, og ti ulike sorter rabarbra ble innført fra Italia og bredte seg som «djeveløyrer» i hagen.

Best likte han Rheum Palmatum , en rabarbra med grove stengler som ikke akkurat egnet seg til matlaging. Men den ga god vin, og Nikolai Astrup var en stor vinlegger og en stor vindrikker.

I et langt brev til sin beste venn, forfatteren Hans E. Kinck, filosoferer han over hvor merkelig det er «at rabarbra skal komme druen nærmest af al nordisk frukt - naar det gjælder vin».

Alkoholen

Loge skriver i sin store Astrup-biografi at alkohol må ha spilt en stor rolle i Astrups liv. Rabarbravinen ble en livslang ledsager, også foreskrevet som legemiddel mot den fryktede astmaen.

I et brev om studietida ved Christian Krohgs Academie Calarossi i Paris skriver Nikolai at han som 22-åring drakk en halv flaske konjakk hver morgen, og siden en halv flaske til i løpet av dagen. Og fra en studiereise i Tyskland i 1911 forteller han ganske åpent: «Jeg var jo saa vant til kognak i den tid at jeg drak en halv flaske hver eneste morgen på fastende hjerte, uden at jeg merket noget i hovedet.»

I det samme brevet, skrevet to år etter tysklandsreisen, forteller han om drikkeskikkene i hjembygda Jølster: «1 flaske kognak og 3 glas nafta pleier man i regelen at lave til paa forhaand til hver mand - har man raad til det, saa hører der egentlig 10 flasker baierøl til en saadan portion.»

Rus var verken fremmedord eller forbannelse i Astrups vokabular.

Hvem og hvordan?

I det udaterte tresnittet «Stort selvportrett» sitter kunstneren som grodd opp av grunnfjellet, lent mot en trestamme, med revebjeller i bakgrunnen. Det halvlange håret er skjult av en bredbremmet hatt over et elfenbeinshvitt ansikt.

Ingen mefisto, men heller ingen helgen.

Ingen bonde, men heller ingen bohem.

Var det virkelig slik han var?

I Jølster fins ennå noen få mennesker som så Nikolai Astrup i levende live.

Anna Fonn er snart 85 år. En livlig kvinne er hun, og med kvikke bevegelser følger hun en blek desemberdag med opp til Astruptunet. Hun vokste opp som nær nabo til Engel og Nikolai, og som småjente gikk hun inn og ut av husene på Sandalstrand.

- Hvordan var Astrup?

- En pen mann, mild og vennlig med omtanke for alle som led. Og så godt et blikk han hadde!

- Hvordan gikk han kledd?

- Alltid i vadmel, klær som var sydd av grå, ufarget ull. Han hadde briller, og bar kunstnerhatt. Jo, han merket seg nok ut blant bøndene i Jølster, men han likte nå best å omgås vanlig folk.

Om hun så ham sint noen gang?

- Jo, svarer Anna og ler. Og så forteller hun om naboen som saget ned et rognetre i hagen hans. Og at en av sønnene skar en remse av barken i epletreet på tunet. Det var visst som å skjære en rem av Astrups egen rygg, og strø salt i såret.

Så beretter Anna om hvordan hun som 10- 12 års jente minnes Astrup: En litt lut mann, han led jo av astma siden barndommen, håret var halvlangt, mørkebrunt og småkrøllet. Om munnen hadde han et hemmelighetsfullt smil.

Hedenskap

Astrup omtalte seg ofte som «hedning». Hans nærmeste venn i bygda var Anton Fond, lærer, kommunist og fritenker. De diskuterte ofte livet etter døden, og ble enige om at den som først gikk inn i det ukjente, skulle gi et tegn. Det ble jo Astrup det, og en dag Fond kom under et gammelt ospetre, syntes han det ringte som klokker fra greinene...

Da Hans E. Kinck døde i 1926, (Astrup var knust av sorg og uttalte at «Norge har mistet sitt beste menneske og største dikter»), da sto døra inn til kjøkkenstova på Sandalstrand åpen det året. Så Nikolai ventet kanskje et gjensyn med sin gamle venn?

Likevel er det godt dokumentert at Astrup opplevde sterke konflikter med religionen, ikke minst slik den ble praktisert av faren, gamlepresten Christian, som preket mot felespill, drukkenskap og annen usedelighet. 29 år gammel betror Nikolai i et brev til Henrik Lund at han «orker ikke bo hjemme med all gudeligheten». I det samme brevet skriver han om vennen Aarstad Olsen at han «døde som god hedning, gudskjelov».

Gjestfrihet

På Vassenden bor Engela Eikås; jo, vakre navn hadde Jølster-jentene i gamle dager. Hun er 85 år nå, mor hennes var halvsøster til fru Astrup.

- Hadde hun temperament, Engel?

- Å, ja, og det kunne komme godt med når festen hadde vart noen dager...

- Og det kunne den nok gjøre, som da Astrup feiret sin 45-årsdag.

« (...) den verste rangel jeg har vært med på siden jeg i 20-års alderen var i Paris og ikke kom av klærne eller ut af rusen på 14 dager.»

- Hadde de et godt ekteskap?

- Jeg husker Astrup en gang sa om Engel at bedre kone kunne han ikke ha fått.

- Familien levde i fattigdom, men var gjestfrie og glade i mennesker. Astrup led mye, og Anna minnes at Engel en gang sa: det var bedre om han fikk slippe...

* I et hjørne av den gamle kirkegården på Ålhus ligger en rundformet stein, lik den fuglen sto og vippet på ute i Jølstervannet. Bare navnet Nikolai Astrup er hogd inn, halvt uleselig nå, overgrodd av mose.

«FUGL PÅ STEN »: Nikolai Astrup arbeidet med mange versjoner av dette motivet.