Nytter kreftforskningen?

«Kreftforskning nytter» er et av Den Norske Kreftforenings slagord. Men er det sant? Mer enn 25 år er gått siden president Nixon erklærte «War on cancer» og etterlyste den samme målbevissthet som «splittet atomet og satte mennesket på månen».

Pengeoverføringene til National Cancer Institute økte fra 380 000 dollar i 1972 til over en milliard dollar i 1980. Over hele verden ble det overført store pengebeløp til kreftforskningen og krigen mot kreft skulle føres fra spesialiserte laboratorier. Enorme beløp ble avsatt til grunnforskning og den overordnede strategi var at kreft var en gruppe sykdommer som skulle kunne helbredes. I Norge har Den Norske Kreftforening hvert år brukt titalls millioner av innsamlede midler som tilskudd til offentlige forskningsmidler. Spørsmålet er: Har man fått valuta for pengene? Jeg tror ikke det.

På midten av 1980-tallet begynte de første kritiske evalueringene av kreftforskningsprogrammet å dukke opp i faglitteraturen. De amerikanske forskerne Bailar og Smith kom i 1986 med en knusende kritikk mot strategien i kreftforskningen og hevdet: «Vi er i ferd med å tape kampen mot kreft, selv om det er fremgang overfor flere sjeldne kreftformer...» De anbefalte forskning på forebyggelse fremfor behandling. Nå er det gått mer enn 25 år siden krigen mot kreftsykdommene startet og det er på tide med en ny vurdering. I Norge har man nedsatt et utvalg som skal utarbeide en nasjonal kreftplan. Oppgaven er formidabel, da utgangspunktet er følgende:

1. Vi vil få en sterk økning i antall nye krefttilfeller (dobling i løpet av ca 20 år).

2. Helsevesenet er ikke forberedt til å møte denne utviklingen.

3. En effektiv kur mot de vanligste kreftformer finnes ikke på denne siden av horisonten.

Medisinen har gjort store fremskritt i behandling av visse sjeldne kreftsykdommer som barneleukemi, visse former for lymfekreft og testikkelkreft. Dette fremholdes stadig i argumentasjonen for nye forskningsmidler. Til sammen utgjør disse sykdommene noen få hundre tilfeller av de ca 20 000 nordmenn som hvert år får en kreftdiagnose. Fremgangen i bekjempelsen av de vanligste kreftsykdommene, som prostatakreft og brystkreft, er beskjedne. Og i kampen mot de mest miljørelaterte kreftformene, som ondartet føflekkreft, lungekreft, tykktarmkreft og urinblærekreft, blir eventuelle fremskritt overskygget av den sterke økningen i antall nye tilfeller. I de tre tiår som ligger bak oss har forekomsten av føflekkreft økt med nærmere 500%, mens lungekreft har økt med ca 300% i samme tidsrom.

Det er i hovedsak to måter å bedømme fremgang i bekjempelse av kreftsykdommene på. De kan illustreres ved følgende spørsmål: «Er det færre nye krefttilfeller i dag enn for 25 år siden? og «Er det færre dødsfall av kreft i dag enn for 25 år siden?» Ser vi på antall nye krefttilfeller, har det vært en dobling siden 1970 og dette betyr at man har mislykkes i det forebyggende arbeidet. Antallet kreftdødsfall har også økt, selv om tallene justeres for befolkningens økende alder. Vi er altså i ferd i å tape kampen mot kreftsykdommene, men vet folk dette?

I 1992 ba jeg landets tre største aviser om alle forsideoppslag gjennom ti år der man hevdet at «kreftens gåte er løst» eller meldte om «gjennombrudd i kreftbehandlingen».

Det ble en anselig bunke og flere oppslag kommer stadig. Nye resultater i kreftforskningen er gode nyheter og media støtter opp under forskernes jakt på mirakler. Ukritiske mediaoppslag er et tveegget sverd. På den ene siden blir det lettere å fortsette det enorme pengeforbruket innen forskningen, men på den annen side hindrer de den nødvendige omleggingen av forskningen. Noen bør stille spørsmålet om man i det hele tatt kan behandle seg vekk fra kreftproblemet. En slik løsning synes lenger unna enn noen gang. Konklusjonen må bli at ingen del av medisinen har fått så store økonomiske ressurser og produsert så få resultater som kreftforskningen.

«There is lies, damned lies and statistics,» skal forfatteren Mark Twain ha sagt en gang. I kreftforskning har det vært mye snakk om statistikk. Man har laget modeller der man ikke «regner med» lungekreften og visse hudkreftformer for at tallene ikke skal være så dystre. Vår diagnostikk blir stadig bedre og kreft kan oppdages tidligere enn før. Statistisk betyr det at mange lever lenger med sin kreft, da den blir oppdaget flere måneder tidligere, men dette skyldes vel å merke ikke bedret behandling. Norske eksperter har nylig hevdet at en av tre nålevende nordmenn vil få kreft. Professor Jerzy Einhom fra Radiumhemmet i Sverige hevdet allerede i 1989 at annethvert barn som fødes kom til å bli rammet av kreft, forutsatt at dagens utvikling fortsatte. Allerede i dag er det klart at i gjennomsnitt hver familie vil bli rammet av en kreftsykdom. Mange hevder at det økte antall nye krefttilfeller skyldes at befolkningen blir eldre. Det finnes to innvendinger mot dette argumentet. Som nevnt ovenfor øker antall kreftdødsfall selv om tallene justeres for alder. Dessuten er opptil 75% av alle krefttilfeller miljøavhengige og økt alder betyr at man har vært utsatt for et kreftfremkallende miljø i enda flere år. Ergo er årsaken til kreftøkningen mer knyttet til miljøet enn fødselsattesten.

Menneskets gener ble formet i en annen tid. I hundre tusen generasjoner var vi jegere og samlere, gjennom fem hundre generasjoner var vi jordbrukere, i ti generasjoner har vi levet i en industrialisert verden og i løpet av den siste generasjonen har vi bl.a. blitt utsatt for mer enn 10 millioner nye kjemiske substanser (ifølge Chemical Abstract Services). Kun for 20% av de mest brukte foreligger det opplysninger om de er kreftfremkallende eller ikke. Våre gener har endret seg mindre en 0,01 promille siden steinalderen og utsettes i stadig større grad av angrep fra bl.a. stråling og kjemikalier, som langt overstiger evnen til genetisk selvreparering. I praksis er vi derfor huleboere som lever i atomalderen. Når vi i løpet av det siste tiåret har identifisert såkalte kreftgener, har disse eksistert i befolkningen i flere hundre år. Først nå har miljøet blitt så fiendtlig at disse genene aktiveres og celledelingen løper løpsk hos stadig flere nordmenn. Man regner med at 75% av alle kreftsykdommer skyldes miljøfaktorer. Mens man i 25 år har lett etter løsningen på kreftens gåte på bunnen av et reagensglass, er vårt miljø blitt stadig forverret. Over halvparten av miljøfaktorene kan vi selv påvirke gjennom egen livsførsel, særlig gjennom kosthold og ved å unngå røyking. Dessverre er Norge på jumboplass i Europa når det gjelder røykeslutt. En annen gruppe miljøfaktorer må reduseres via fellesskapet. En av dagens store utfordringer er å kartlegge betydningen av disse. Alt tyder på at de modeller som i dag brukes for å teste om stoffer er kreftfremkallende ikke er gode nok. I laboratoriene gir forskerne gnagere store doser av enkeltstoffer i korte tidsrom. Utfra dette skal man så overføre erfaringer til mennesker som utsettes for hundretalls kjemikalier i 70 år. Nye data tyder på at forurensing, f.eks. gjennom hormonlignende kjemiske substanser i naturen, er sterkt undervurdert. Disse stoffene mistenkes for å være medvirkende til den sterke økningen i bryst- og prostatakreft. I tillegg ser vi også en økende grad av ufruktbarhet hos menn og misdannelser i kjønnsorganene hos nyfødte guttebarn. Dette er ett av mange eksempler på at man i større grad bør se sykdomspanoramaet i et helhetsperspektiv.

Et tegn på intelligent adferd er ikke at man unngår å gjøre feil, men snarere hvor fort man tar konsekvensen av sine feil. Man kan mot denne bakgrunn etterlyse viktige kursendringer i dagens kreftforskning når resultatene uteblir.

Et industriprosjekt med budsjett i klasse med kreftforskningen ville ha blitt stoppet umiddelbart i mangel av resultater. Det kan være flere grunner til at dette ikke skjer. For det første er det vanskelig å bedømme forskningen utenfra, den har blitt til ekspertenes område. Faren for faglig innavl, idétørke og inhabilitet er stor. De samme eksperter som sitter i styret til Den Norske Kreftforening og bedømmer søknader om forskningspenger, var søkere for få år siden. Årets søkere vil om noen år være de som bevilger nye midler. Sosial- og helsedepartementet legger nå stor vekt på den samme ekspertgruppen i utarbeidelsen av en ny strategi i kampen mot kreftsykdommene.

Kreftforskningen har ført til enorme fremskritt i basalkunnskaper om genetikk og molekylærbiologi. Store laboratorieanlegg er blitt bygget opp. Produksjonen av doktoravhandlinger og forskningsrapporter er imponerende, men det er på tide at noen spør om antallet menneskeliv som faktisk blir reddet av den samme forskningen. Man har satset på at kreft kan helbredes og det meste av forskningsinnsatsen har foregått innen denne trosramme. Ekspertisen og utstyret finnes med andre ord innen den forskningstradisjon som hittil har gitt få resultater.

Vi har i dag en gyllen sjanse til å utarbeide en handlingsplan mot kreft. Denne må bygge på en ærlig gjennomgang av resultatene av de siste tiår med kreftforskning. Basert på denne analysen bør handlingsplanen inneholde helt nye strategier, for at ikke innsatsen skal bli som å gi havre til en død hest.