TEKNOLOGI: En tunnell av skjermer på Internationale Funkausstellung IFA i Berlin, Tyskland, 7. september 2016.  EPA/PAUL ZINKEN
TEKNOLOGI: En tunnell av skjermer på Internationale Funkausstellung IFA i Berlin, Tyskland, 7. september 2016. EPA/PAUL ZINKENVis mer

Teknologiens bakside

Nyttige idioter i smarte kjøkken

Det mest verdifulle produktet er ikke den tjenesten du benytter deg av. Produktet det er deg!

Meninger

Denne uken feiret elektronikkbransjen seg selv på Europas største messe for forbrukerelektronikk, den berømte Internationale Funkausstellung (IFA).

Bransjen har vokst eksplosivt etter introduksjonen av smarttelefonen og alle mulighetene den førte med seg. Alt skal på nett og det finnes åpenbart ingen ende på hvilke nye innretninger som skal til for å fylle ut det bransjen kaller for «det teknologiske økosystemet».

Med økosystem menes samhandlingen mellom alle de nettilkoblede produktene og ikke det faktiske økosystemet i naturen, må vite.

IKT-bransjens karbonavtrykk er minst like stort som det hele verdens flytrafikk står for, men det hører vi sjelden noe om, og mediene viser bare en nesegrus beundring for alle de blanke nye skjermene og dingsene som stadig lanseres som uunnværlige for å leve et moderne liv.

For en måned siden kunne Apple feire at iPhone nummer én milliard hadde blitt solgt, og den norske elektronikkbransjen gleder seg nå stort over utsiktene til at én million nordmenn vil ha kjøpt seg smartklokker innen året er omme.

Det store skillet mellom elektronikkbransjen før og nå er den høye utskiftingstakten. Produktene byttes ut i et stadig økende tempo, og ustanselig finnes det opp nye dingser vi blir fortalt at vi trenger. De evinnelige «nyskapingene» er i all hovedsak et markedsføringsmiddel. Og aldri har dette vært tydeligere enn nå. Det store moteordet på IFA-messen var i år «smarte hjem».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I år skal hjemmene våre blir «smarte», slik TVene våre ble for noen få år siden. Med gjennombruddet for strømmetjenester som Netflix og HBO var det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor TVen din måtte bli «smart», men nå skal kjøleskapet, komfyren, kaffemaskinen og lyspærene dine på internett.

På IFA-messen viste Samsung stolt frem sin nyskapning «Family Hub», et kjøleskap hvor halve døren består av en berøringsskjerm som kan synkroniseres med nettbrett og mobil. Den kan brukes til kalender for familieaktiviteter, foreslå oppskrifter og speile andre skjermer.

Flere kameraer filmer dessuten innsiden av kjøleskapet slik at du kan logge deg på med smarttelefon fra butikken og se hva du har og hva du mangler.

For å få disse tjenestene må kjøleskapet ditt være tilkoblet internett via trådløsnettet ditt hjemme, og sende informasjonen via Samsungs databaser.

Støvsugeren «PowerBot» og vaskemaskinen «AddWash», også fra Samsung, er allerede på nett og vil levere døgnkontinuerlig informasjon om dine vaske- og ryddevaner tilbake til Samsung i skyen.

Har du smarte lyspærer fra Osram, internett via en D-Link-ruter, lydanlegg fra BOSE eller elektronisk dørlås fra Yale, så blir rapporter om aktivitetene fra disse objektene også strømmet deres vei. Det er dette som kalles «tingenes internett», og som var et av de andre begrepene som var allestedsnærværende på årets messe i Berlin. Alle ting skal kobles opp på nett og i sky, men hvorfor det?

Spør du produsentene vil de hardnakket påstå at dette er et fantastisk fremskritt for deg som forbruker. Nå kan du få forslag om oppskrifter direkte på skjermen på kjøleskapet, og hvis du bare klikker på en lenke der så kommer varene levert i en eske på døren. På denne måten vil forbrukeren kunne få det akkurat som han vil. Og hva kan vel være galt med det?

Problemet er at de på ingen måte har gjort disse «fremskrittene» for din skyld. Alt du foretar deg med kjøleskap, komfyr, kaffemaskin, brødrister, lyspærer, varmeovner, dørlås, osv. blir samlet inn og loggført i selskapenes store databaser. Dette gjør de for å kunne skreddersy reklame for nye produkter direkte til deg.

I likhet med Facebook og Google er det mest verdifulle produktet ikke den tjenesten som du benytter deg av. Produktet det er deg!

Inntektene til nettgigantene kommer fra kunnskapen de har samlet inn om deg. Informasjonen om hva du søker etter, hva du skriver epost om, hva du klikker på, hva du deler og hva du liker, den selges nemlig meget dyrt til andre firma som har sine ting de vil selge.

Det er denne forretningsmodellens spektakulære suksess som gjør at Siemens-Bosch, Samsung, Miele, og alle de andre store produsentene av forbrukerelektronikk nå vil vite hva du foretar deg i hjemmet til enhver tid.

I tillegg til å følge med på hvilke oppskrifter du velger og hva du har i kjøleskapet samler de inn data om når og hvor ofte du støvsuger, resultatene fra treningsappen og pulsklokken din, samt opplysninger om når dine dørlåser går opp og igjen og når dine lyspærer går av og på.

På denne måten får de informasjon om deg på et mikronivå som på sikt trolig vil være minst like verdifull som den kunnskapen Facebook og Google lever meget god av.

Karsten Otterberg, som er toppsjef i Bosch-Siemens, holdt det prestisjetunge åpningsforedraget på elektronikkmessen i Berlin i år og bedyret at informasjonen de vil samle om oss skulle bevares meget trygt i databasene deres.

Nettopp dette kan vi nok stole på, for eneretten til disse dataene er en bunnløs gullgruve for produsentene, som bransjen selv kaller for «data mining». Om de i fremtiden velger å slå sammen denne informasjonen om deg med det som Facebook og Google allerede har samlet inn, for å lage en enda bedre pakke å selge, det kan man ikke se bort fra.

En annen problematisk side ved å kjøpe seg inn i det smarte kjøkkenets «økosystem» er at du binder deg til et nettverk og en programvare som gjør at du med stor sannsynlighet vil måtte velge et produkt fra den samme produsenten neste gang du kjøper en hvitevare. Slik fanges du i en lojalitet som for produsentene er også er enormt verdifull.

En ulempe for forbrukeren er at man ikke har noen garanti for hvor lenge programvaren og den digitale utrustningen vil vare. En komfyr og et kjøleskap har i dag en levetid på mange år i norske hjem. Det er et produkt vi forventer at skal vare. Men husk at det samme forventet vi også av telefoner, datamaskiner og fjernsyn for bare ti-femten år siden.

Telefoner byttes nå ut i snitt hvert år, nettbrett hver halvannet år og fjernsyn hvert tre og et halvt år. Dette er ikke noe som har skjedd tilfeldig eller naturlig, men skyldes en markedsstrategi som kalles «innebygget utløpsdato».

Slitestyrke og lang levetid var et sentralt salgsargument tilbake på 90-tallet, men produsentene i dag vet at de tjener mange ganger mer på å selge deg et nytt produkt hvert år enn å selge deg et produkt som varer i ti år. Og viktigst av alt er at de har oppdaget at de fleste av oss ganske enkelt har akseptert denne utviklingen.

Sett fra elektronikkbransjens synspunkt varer et kjøleskap nå altfor lenge. Hvis man derimot integrerer en berøringsskjerm i kjøleskapdøren vil denne kunne oppleves som utdatert om få år, og hvis den fremdeles er i teknisk god stand om tre-fire år er det bare å klusse til programvaren litt så blir det nok kjøpt nytt kjøleskap ganske snart.

Hvis dette høres ut som en konspirasjonsteori kan man undersøke litt om dem som kjøpte Samsungs «smarte» kjøleskap i 2012, bare for å oppdage at sentrale funksjoner var utilgjengelige allerede i 2014.

Så før man kjøper seg inn i denne strømmen av «nyskapninger» bør man spørre seg om man egentlig har lyst til å være det smarte kjøkkenets nyttige idiot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook