Nyttige studier

Noen universiteter får bedre studenter enn andre. Og de gir strengere karakterer. Og hvilke karakter fortjener egentlig vårt samlede studietilbud?

STUDIELØP:  Universitetet i Oslo er blant de studiestedene som er strengere i sin karaktersetting enn de nye universitetene, ifølge ny rapport.
Foto: OLE C. H. THOMASSEN/Dagbladet
STUDIELØP: Universitetet i Oslo er blant de studiestedene som er strengere i sin karaktersetting enn de nye universitetene, ifølge ny rapport. Foto: OLE C. H. THOMASSEN/DagbladetVis mer
Kommentar

Fra Senter for økonomisk forskning (SØF) i Trondheim har utdanningsministeren mottatt en rapport om karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning. Rapporten er urovekkende lesning. Til tross for samordning av studieløp og bruk av eksterne sensorer finnes det systematiske forskjeller mellom gamle universitet og nye. De gamle universitetene (Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø, og i tillegg også NHH) er strengere med karakterene. De nye universitetene og høyskolene gir studentene høyere karakterer.

Som råmateriale har forskerne på SØF brukt 2 786 854 eksamener, tatt av 207 032 studenter ved 28 forskjellige institusjoner. De har regnet ut hvert læresteds «institusjonsbidrag», hvilken merverdi de har gitt studentene. Slike forskjeller kan skyldes kvaliteten på lærestedene, men de kan like gjerne skyldes at de gode karakterene noen steder sitter for løst. Rapporten konkluderer med at svært mye tyder på at mye av forskjellen skyldes forskjeller i karaktersettingen. Prioriterer du muligheten for gode karakterer kan du søke til nye universiteter eller høyskoler. Problemet er bare at disse vitnemålene neppe vil få samme status som fra de tradisjonelle: De som krever mer av studentene.

Det er problematisk å gjennomføre en stor universitets-, studieløps- og karakterreform for å harmonisere utdanningssystemet, for så å sitte igjen med at de samme karakterene betyr noe forskjellig, avhengig av hvor man har fått dem. I går hadde Rune Slagstad et lengre debattinnlegg i Klassekampen om våre universiteter og høyskoler. Slagstad mener at ved at høyskolene og universitetene er blitt gjort stadig likere hverandre, har de alle endt opp med det samme akademiske statushierarki, der forskning er gjevt selv om den faktiske forskningen er svak. Det som for ham er gått tapt er statusen til den håndverksmessige praksiskompetanse i profesjonene. De nye universitetene og høyskolene klatrer opp feil flaggstang. De når ikke opp på samme nivå som de gamle innen forskning, og mister noe av sine egen identitet, status og egne faglige kvaliteter på klatreturen. Kampen for lik status synliggjør ulikheten i kvalitet. Slagstad konkluderer med at det overordnete perspektiv bør være å få statusen til fagkunnskapen tilbake. Han vil ha tilbake profesjonshøyskolene og rendyrke forskningsuniversitetene.

Den tankerekken åpner for et annet spørsmål: Hvilke og hva slags høyere utdanninger bør vi egentlig ha i Norge? Hvis vi hadde begynt i dag med blanke ark og laget de profesjonsutdannelser og de akademiske løp man mente landet trengte, hvordan hadde de da sett ut? Kunne de gitt flere nyutdannede studenter en klarere faglig identitet og stolthet? Kunne nye studieløp gi oss bedre kjønnsbalanse? Vi vet at Norge trenger flere kvalifiserte innen praktisk anvendelse av realfag. Vi kunne også kanskje ha nytte av flere studier som vektla praksis i forsvarlig saksbehandling. Finnes de utdanningsløpene som best kan løse utfordringene i helsevesenet?

I dag velger mange studieløp uten å ha fått god nok rådgivning og uten tilstrekkelig kunnskap. Noen shopper enkeltfag som lyder spennende, uten en helt klar idé om hva de skal bli. Mange skifter studier underveis. Det er fristende for studiesteder å lage få tilbud som lyder spennende for ferske studenter, uten at de nødvendigvis leverer den fagkunnskapen som er mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Det kan være at et mer utstrakt samarbeid mellom læresteder, bedrifter og andre arbeidsplasser ville være svært nyttig i mange profesjonsstudier. Kanskje kunne vi også droppet vårt trettende år av videregående, gjeninnført seks år barneskole, tre år ungdomsskole og tre år videregående, for så å innføre et allmenndannende felles førsteår på universiteter og høyskoler. Et slikt forberedende år med variert fagtilbud, kombinert med grundig og kvalifisert studie- og utdannelsesveiledning, kunne gitt mange bedre innsikt i hva de vil bli, hva de kan bli og hva de bør bli. Det kunne være langt nyttigere for elevene enn et trettende år i allmennskolen med sterkt fokus på russetid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.