Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nyttigere forskning

Mange tjenester i vårt samfunn griper inn i folks liv med et uuttalt løfte om at det man tilbyr (eller påtvinger) er til nytte. Siden nesten alle velmente tiltak har utilsiktede og ofte negative virkninger i tillegg, er det viktig å vite om det man driver med faktisk hjelper. Det gjelder for eksempel når barnevernet plasserer ungdom med atferdsavvik i fosterfamilier, når elever i barneskolen skal testes hver uke, når kvinner tilbys mammografi, og når nye antiterrortiltak skal innføres.

Å finne ut om et tiltak virker er av og til svært enkelt. Gi insulin til en pasient med sukkersjokk, og du vil se en nærmest mirakuløs oppvåkning. Gi kvinner i Bangladesh grunnleggende utdanning, og de forbedrer sitt eget og familiens liv og helse.

Det er langt vanskeligere å vite om ukentlige tester i barneskolen «virker», og hva virkningene består i. Er det slik at alle lærer mer? Eller er det noen som lærer mer og andre mindre? Er det noen det går dårligere med, fordi de – uke etter uke – får demonstrert at de er under middels begavet? Eller skjer det som skjer i skolen nokså uavhengig av slike tiltak; det vil si at uketestene ikke har noen nevneverdige virkninger i det hele tatt?

På samme måte er det vrient å finne ut om fryktskapende helsekampanjer faktisk forebygger sykdom eller om de bare forsurer livet. Det er vanskelig å vite hvordan man bør organisere politiinnsatsen en lørdag kveld når det koker i byen, om elektroniske fotlenker er et nyttig tiltak for å få ned soningskøene og hvilke spesialpedagogiske tiltak som virker best.

Da er det praktisk nyttig og pålitelig forskning kommer oss til hjelp. Denne måten å lære på gjør det lettere å få øye på hva det er mulig å påvirke. Men det forutsetter at forskerne arbeider med spørsmål som de som arbeider i skolen, barnevernet, politiet og helsetjenesten trenger svar på, for å gjøre en god jobb. Og det forutsetter at forskningen skjer på en måte som skaper «rettferdige sammenlikninger».

Dessverre svikter det i det moderne Norge på disse to punktene. De som organiserer og driver skolen, rettsvesenet og barnevernet får liten hjelp av norske forskningsmiljøer til å velge det sett av framgangsmåter som best fremmer målet. Selv i helsetjenesten, som mange tror er så forskningsbasert, er det en kløft mellom det et flertall forskere synes det er viktig å forske på, og det praktikere trenger svar på for å drive tjenestene på en god måte.

Men det hender jo ganske ofte at samfunnet innser at reformer og andre typer endringer bør følges av evaluering. Da lærer man vel mye om hvorvidt det nye er bedre enn det gamle? Nei, altfor sjelden lærer man noe pålitelig om virkningene. Det skyldes bl.a. at man stiller mindre krav til evaluering enn forskning, selv om det er det samme. Bestillerne er ofte ikke tydelige nok på hvilke spørsmål forskerne skal besvare. Forskerne liker heller ikke at bestillerne har meninger om forskningsdesign. Ofte gjennomføres evalueringene i etterkant, mens godt gjennomført forskning må gjøres som en del av selve reformen. Slik kan gode muligheter til å lære om hvorvidt bestemte tiltak har de ønskede effekter, bli til irrelevante og uholdbare evalueringsøvelser.

Denne argumentasjonen er ikke et forsøk på å yppe til strid mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger. For å bedømme om noe virker, trenger man kvantitative metoder, og for å forstå hvorfor noe virker (eller ikke) trenger man typisk å bruke kvalitative tilnærminger. Problemet er at det svikter i valget av kvantitative tilnærminger, og at kvalitative metoder alene ikke er nok. Ofte blir ikke forskningen organisert slik at man får en troverdig tidsserie av målinger før og etter innføring av et tiltak, eller man unngår – selv når det er mulig – tilfeldig å fordele individer (eller grupper) til intervensjon eller kontroll.

Justissektoren byr akkurat nå på en god mulighet. Det er åpenbart mange ting som påvirker hvordan det senere går med personer som har sonet fengselsstraff. Spørsmålet er likevel om det er mulig å avgjøre om det jevnt over går bedre eller like bra for dem som mot slutten soner hjemme med elektronisk fotlenke. For å svare på et slikt spørsmål kan man enkelt skape «en rettferdig sammenlikning» mellom noen som får tilbudet og andre som ikke får det. Det finnes en del slik forskning i USA, men vår sammenheng er annerledes og vi må lære om dette tiltaket virker hos oss. På samme måte er det en enkel sak å organisere forskning slik at man kan svare på spørsmålet om uketester i skolen er til nytte eller skade (eller begge deler).

Et viktig tiltak for å fremme pålitelig forskning og evaluering er at bestillerne – i departementer, direktorater, forskningsråd og stiftelser – stiller krav om at evalueringen i et slikt tilfelle skal besvare viktige spørsmål og foregå på bestemte måter. I en litt mer utvidet forstand bør de ulike departementene stille krav til at forskningen faktisk skal bidra til mer konkret læring om hvordan offentlige tjenester bør drives, enn tilfellet har vært til nå.

I en enda mer utvidet forstand trenger vi et nytt syn og en ny praksis i Norge for hvordan samfunnet kan utvikle seg gjennom læring, med forskning som en viktig drivkraft og læringsmekanisme. Det forutsetter en debatt der vi våger å karakterisere noen typer av forskning og utvikling som bortkastet, og noen som nyttige (fordi vi lærer noe sant og brukbart av det). Det blir spennende å se om forskningsministeren vil ta tak i en slik oppgave.

Vi må selvsagt ha en levende diskusjon om hva som er målet for ulike tjenester, som skole, barnevern og helse. Hvis ikke, kan definisjonen av nytte bli for smal, ensidig eller instrumentell.

De aller fleste innlegg som skrives om forskningens kår, er skrevet av grunnforskere for å fremme grunnforskning. Det kan det være gode grunner til; samfunnet trenger også innovasjon. I tillegg trenger vi praktisk og nyttig forskning for å utvikle og forbedre de store offentlige tjenesteområdene.

Deler av det kunnskapsgrunnlag som praksisfeltene skal hvile på, vil uansett komme fra utlandet. Derfor er det også viktig å kunne oppsummere den forskning som foreligger i verden om et bestemt spørsmål og å kunne vurdere om den har overføringsverdi til Norge. Men ikke sjelden har vi selv muligheter til å lære om lovende tiltak også virker hos oss, eller å prøve ut nye virkemidler og slik bidra til kunnskapsutviklingen i verden. I en reflektert pendling mellom det andre har lært oss og det vi har lært selv, kan vi bidra til fornuftige valg av framgangsmåter, metoder, tiltak, programmer og reformer i tjenesteytende virksomheter. Da må forskerne forske på viktige, hverdagslige spørsmål, og på måter som gjør at funnene er holdbare.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media