PÅ OKKUPERT JORD: Jødiske ungdommer på Vestbredden protesterer mot at Palestina ber FN om å bli anerkjent som stat. Bildet er fra 2011. Arkivfoto: Reuters / NTB scanpix
PÅ OKKUPERT JORD: Jødiske ungdommer på Vestbredden protesterer mot at Palestina ber FN om å bli anerkjent som stat. Bildet er fra 2011. Arkivfoto: Reuters / NTB scanpixVis mer

O du hellige Israel!

Jo flere kontroversielle politiske og militære handlinger Israel gjennomfører, desto mer aktive blir deres tilhengere i sosiale medier. Hvorfor er det så galt å kritisere Israel?

– Vi adlyder bare én, sa en israelsk oberst til meg og pekte opp mot himmelen.

Jeg befant meg i Sør-Libanon under den svært kontroversielle israelske invasjonen i 1978, og oberstens litt spesielle kommentar kom som et svar på mitt spørsmål om hvorfor ikke Israel brydde seg om internasjonal kritikk. Etter hvert forsto jeg at israelske myndigheter har gjort dette til sin modus vivendi, selv om ikke gud alltid er med. Det er for eksempel ikke noe annet land i verden som har gitt blaffen i så mange resolusjoner i FNs sikkerhetsråd som Israel.

Stopp en hal, der har jeg vel allerede syndet, sett med norske Israel-venners øyne. Det er ikke noe annet land som har fått så mange FN-resolusjoner mot seg, og det er blodig urettferdig, mener blant andre den norske støttegruppa Med Israel for fred (MIFF). De fleste av FNs medlemsland er imot staten Israel, må vite.

Behandles så Israel urettferdig i FN eller i norsk offentlighet eller i norske medier; for å sette saken litt i et hjemlig perspektiv? Jeg mener nei, og det er flere grunner til det.

Israel omtaler seg som et demokrati. Det er greit, men da må man også oppføre seg som et sådant. Det er mye som har skjedd i Israel gjennom åra som ikke hører inn under en demokratisk paraply. En demokratisk stat bør ikke diskriminere grupper av innbyggere, den bør ikke være okkupant, og den bør ikke bryte menneskerettigheter over en lav sko.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå hører jeg stemmene fra MIFF inni meg: Israel er en vellykket stat og et ekte demokrati. Se på Israels arabiske naboland, hvorfor blir ikke de utsatt for samme kritikk?

Svaret er etter min mening enkelt. Araberstatene er diktaturer og/eller familiedynastier. Selvfølgelig skal disse kritiseres, men de kaller seg tross alt ikke demokratier.

Israel er et land Norge har nære relasjoner til, både historisk og i nåtid. Som venner bør man ha lov til å si fra hvis man synes noe er galt.

Nå hører jeg MIFF-stemmene igjen: Israel og Norge skal som to vestlige demokratier samarbeide, og ikke kritisere hverandre.

Israel regnes som en del av Vesten. Nå er verken vestlig kultur eller vestlig atferd alltid så overlegen rent moralsk og politisk sett, men det er som med demokrati-begrepet, det krever en viss standard. Nå kommer MIFF igjen på øret: Israel er mye bedre enn de fleste vestlige land.

Når den undertrykte blir undertrykker: Verdens jøder har lidd under forfølgelse i århundrer. Derfor er det ikke så rart at mange reagerer når den jødiske staten selv er blitt undertrykker. Men noe slikt vil ikke israelske myndigheter eller Israel-venner høre. Kanskje er det som den nå avdøde norske psykiateren Freddy Reddy opplevde da han jobbet i Gaza på 1990-tallet. Han fant ut at de verste torturistene i palestinske fengsler sjøl hadde vært torturert av israelerne.

Israel bruker sin bibel som historiebok. I Tanak, den jødiske betegnelsen for den hebraiske bibelen (for de kristne stort sett Det gamle testamente) siteres gud på at «Jeg vil la ditt lands grenser gå fra det Røde Hav til filistrenes hav og fra ørkenen til elva» (2 mosebok, 23:31). Dette tolkes av svært mange til å bety ei grense som går fra Nilen i Egypt til Eufrat i Irak. Nå er det få israelske regjeringer og politikere som har hatt så store territorielle krav, men at Vestbredden, det bibelske Judea og Samaria, tilhører Israel, har man fra israelsk side aldri lagt skjul på. Og derfor er heller ikke Vestbredden okkupert, skal man bruke bibelen som historiebok.

Men holder et slikt argument i 2018? Svaret sier seg vel sjøl.

Hva sier så MIFF om denne saken? Støttegruppa bruker ikke bibelske argumenter for å forsvare okkupasjonen av Vestbredden. I stedet dreier det seg om «Israels sikkerhet» og retten for jøder til å bosette seg der. Og når Israel-vennene møter argumentet om at okkupasjonen er i strid med folkeretten, svarer de i beste Trump-stil:

Fake news, fake news, fake news!

Israels første statsminister David Ben Gurion omtalte Israel som en moralsk og sosial ledestjerne i verden, et uttrykk kan lånte fra profeten Jesaias i Tanak. I sin tale til FNs hovedforsamling i 2017 brukte Israels statsminister Benjamin Netanyahu samme formulering og la til at Israel ville bringe frelse til alle verdenshjørner.

Når ambisjonene er så sterke, bør man vel leve litt opp til intensjonene.

For mange kristne og andre Israel-venner er den jødiske staten noe helt spesielt. Den ble opprettet i ruinene av holocaust, der nær seks millioner jøder ble drept av Adolf Hitlers naziregime, for et folk som hadde vært uten land i to tusen år. Samtidig var etableringen av dette landet en oppfyllelse av de kristne profetier. Med et gjenoppstått Israel er endetida og Messias’ tilbakekomst nær.

Men kan bibelske profetier brukes som argumenter i 2018? De fleste mener nei. Israel er en stat på godt og vondt som alle andre stater og bør ikke ha krav på noen særstilling.

Glem ikke holocaust, hører jeg fra MIFF-stemmene i øret.

Nei, da, men legitimerer det som skjedde under jødeutryddelsene israelske myndigheters handlinger overfor palestinerne og andre naboer?

Nå må jeg nok være forsiktig, så ikke Israels venner trekker antisemittisme-kortet igjen.

Både israelske myndigheter og Israels støttespillere beskylder stadig oftere sine kritikere for å være antisemitter. Det synes ikke lenger å være noen grenseoppgang; er du imot det Israel gjør, er du per definisjon antisemitt. Sjøl står jeg på ei liste over uforbederlige norske antisemitter. Ja, ja, det får jeg vel leve med.

Og så var det antisionisme versus antisemittisme. Mange, inkludert en rekke jøder, er imot den sionistiske ideologien fordi den gir forrang til ett folkeslag og én religion. I dag er du ifølge Israels venner automatisk det ene når du er det andre. Men en slik tolkning gir lite mening. Hva med de jødiske antisionistene? Hvordan kan de være antisemitter?

Det å trekke antisemittisme-kortet er ingen ny sak. Jeg husker tilbake til januar 1988, rett etter at den første palestinske intifadaen hadde begynt. To jødiske nybyggere på Vestbredden skjøt ned og drepte en 17 år gammel palestinsk gutt på åpen gate i ren vill vest-stil. I en artikkel i Dagbladet brukte jeg ordene «jødisk gatejustis», og dagen etter fikk jeg fire spalter i den da svært så proisraelske avisa Vårt Land for å gå antisemittenes ærend. Daværende forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo, Kai Feinberg, gikk nesten av skaftet, og det var synd, for jeg har aldri vært eller følt meg som noen antisemitt. Men Feinberg ga meg sin oppfatning av saken på en mottakelse i den israelske ambassaden noen uker seinere. Det hadde vært greit å bruke betegnelsen «israelsk gatejustis» i tittelen og ikke jødisk. Og her kommer det interessante:

– Bruker du et negativt ladet ord sammen med ordet jøde er det antisemittisme, sa Feinberg.

Så fikk jeg vite det. Argumentet mitt om at et stort antall av de jødiske nybyggerne på Vestbredden hadde kommet rett fra New York og knapt hadde vært i Israel, ville han ikke akseptere.

Gjennom et dypdykk på MIFFs nettsider får vi vite at norske journalister blir stadig rødere. 6 av 10 journalister støtter partier som vil «utsulte eller diskriminere israelere», står det. Så vet vi det.

Men vi får også vite at MIFF-erne er interessert i sport.

«MIFF gratulerer Israel med ny seier. Slo Norge 3–1 i bordtennis», står det å lese på nettsida deres 24. mai.

Israel, det hellige land, trumfer det meste.