UNNVIKENDE BLIKK: Angela Merkel og Barack Obama fra juni i fjor. REUTERS/Michael Sohn/Pool/Files Scanpix
UNNVIKENDE BLIKK: Angela Merkel og Barack Obama fra juni i fjor. REUTERS/Michael Sohn/Pool/Files ScanpixVis mer

Obama er fanget av president-verdigheten

Barack Obamas «moralske lederskap» var ikke verdt papiret de mange vakre talene var skrevet på, skriver Morten Strand.

Kommentar

DET VAR NOE naturstridig over det da Tyskland i forrige uke utviste CIA-sjefen på grunn av to tilfeller av spionasje. I mer enn 40 år var USA garantisten for Vest-Tysklands sikkerhet og frihet i Den kalde krigens tid. Etter Berlin-murens fall i 1989, og Tysklands samling året etter, var det samlede Tyskland med på å definere «Vesten», slik vi kjenner det. Tilknytningen til USA over Atlanteren var en selvfølge.

DIPLOMATISKE utvisninger mellom allierte er nærmest utenkelige, det ligger i sakens natur. Men det er også begrunnelsene for utvisningen. Det begynte for et år siden da varsleren Edward Snowden kunne avsløre at NSA drev massiv overvåking av Tyskland. Det fortsatte i fjor høst med den utrolige avsløringen av at USA også hadde avlyttet forbundskansler Angela Merkels mobiltelefon. Og begeret var fullt for tyskerne da de to spionene ble tatt denne måneden. Obama og Merkel har ikke snakket sammen siden utvisningen, slik de gjorde det opptil flere ganger etter telefonavlyttingen. Vet de ikke riktig hva de skal si til hverandre?

FORHOLDET MELLOM USA og Tyskland har gått i bølger etter at den Den kalde krigen gjorde avhengigheten til en selvfølge. I 2003 var forholdet på det kaldeste da George H. Bush invaderte Irak, mens Tyskland, og de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, Frankrike og Russland protesterte. Invasjonen var som vi vet begrunnet i en løgn om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, og ble en katastrofe for Midt-Østen. I Vest-Europa minus Storbritannia ble Bush i resten av sin presidenttid betraktet som en politisk vits som man dessverre måtte forholde seg til.

DET VAR DERFOR enorme forventninger til Barack Obama da han i juli 2008 la valgkampen sin til Tyskland noen dager, og holdt sin berømte Berlin-tale, før han ble valgt til president seinere samme høst. Her la han fram sine utenrikspolitiske visjoner, og strakte en hånd ut til den muslimske verden. Så sa han blant annet dette, som etter spionavsløringene rett og slett er komisk:

- Berlin er stedet der tyskere og amerikanere lærte å arbeide sammen, og stole på hverandre.

MEN DET ER IKKE bare i forhold til Tyskland Obama da, og Obama nå, møter seg selv i døra. I 2009 var Obama i Kairo og holdt sin store tale til verdens muslimer. Tittelen var intet mindre enn, «En ny begynnelse». Om palestinernes situasjon sa Obama:

- De holder ut daglige ydmykelser - store og små - som kommer med okkupasjon. Så la det ikke være noen tvil: Situasjonen for det palestinske folket kan vi ikke tolerere. Amerika vil ikke snu ryggen til de legitime palestinske aspirasjonene for verdighet, muligheter og en egen stat.

NÅ BOMBES GAZA uten at det kommer noen reaksjoner fra Det hvite hus. USAs utenriksminister John Kerry sier at Israel må få tid til å ødelegge rakettene til Hamas, og nektet i natt å større et sikkerhetsrådsvedtak i FN som krever umiddelbar våpenhvile. Den hånden Obama rakte ut til den muslimske verden med sin store Cairo-tale er nå full av blod.

SÅNN KAN MAN GÅ virkeligheten etter sømmene i sak etter sak. Vi kan nevne Guantanamo, og vi kan for så hvidt også nevne katastrofene Irak og Afghanistan. Ingen av disse krigene var Obamas, han arvet dem, og lovte å få en slutt på dem. Det har han også fått. Men prisen for dette ser vi i Irak nå, og i Afghanistan er vi veldig nær at den gamle stammekonflikten mellom pashtunere og de sentral-asiatiske folkene i nord blusser opp igjen. En viss amerikansk tilstedeværelse ser ut til å være nødvendig.

EN AMERIKANSK president er selvsagt bundet av sin rolle, som øverstkommanderende, og som  lederen av den vestlige verden. Men påfallende mange av Obamas visjoner har krasjet i virkeligheten. To og et halvt år har Obama igjen av sin presidentperiode. Han omgås i stadig mindre grad sine kolleger, politikerne, og hans forhold til Kongressen går fra krise til krise. Og ifølge Mark Knoller, som overvåker vanene til amerikanske presidenter, har Obama spilt 179 runder golf i sin president-periode. Det er betydelig mer enn sin golf-frelste forgjenger Bush. Edward Luce i Financial Times oppfatter det som et uttrykk for en viss resignasjon. Og ennå har ikke Obama ringt Merkel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook