POP PRESIDENT: Barack Obama går i krigen for sitt ettermæle. Han tar det som en personlig fornærmelse om svarte ikke stemmer på Hillary Clinton. Photo by Dennis Brack/Pool/ABACAPRESS.COM
POP PRESIDENT: Barack Obama går i krigen for sitt ettermæle. Han tar det som en personlig fornærmelse om svarte ikke stemmer på Hillary Clinton. Photo by Dennis Brack/Pool/ABACAPRESS.COMVis mer

Obama har i åtte år vært motgiften til Trump

Hillary må stole på at to mannlige konkurrenter får tilhengerne sine til å stemme på henne.

Kommentar

Bernie Sanders har i månedene siden han trakk seg, holdt en lav profil i valgkampen. Det betyr ikke at han har sviktet Hillary, eller at Bernie-feberen er over. Hvor han enn dukker opp, møtes han fortsatt av tusenvis av unge fans, mange av dem førstegangsvelgere, og det kan til slutt bli avgjørende for utfallet om Bernie klarer å få dem til å stemme på hans gamle konkurrent.

Men kanskje vet Bernie at den oppgaven krever list og lempe, ikke trusler om dommedag. For svaret fra hans mest trofaste fans er så langt; sorry, Bernie, vi elsker deg, men vi kommer aldri til å stemme på Hillary.

Det kan hende det som vanlig bare er de mest høylytte som får mest oppmerksomhet, for det er selvfølgelig mange demokrater som er mer pragmatiske; kanskje holder noen av dem seg for nesa og går for det minste av to onder, men Hillary er det eneste alternativ de har for å stoppe Trump, som de tross alt hater mer enn Hillary. Eller kanskje ikke. Det er ikke lett å vite.

Det er heller ikke lett å vite hvor mange stemmer som står på spill. Brorparten av førstegangsvelgerne ville normalt ikke stemt, hvis det ikke hadde vært for Bernie og uavhengige kandidater. Men at Hillary fortsatt ligger dårlig an blant yngre velgere, er det ingen tvil om.

I 2011 brukte Barack Obama store deler av sin tale under den årlige korrespondentmiddagen til å dumme ut Donald Trump - med sistnevnte i salen. Lite visste verden at fem år etter kan Trump bli Obamas etterfølger. Video: C-span Vis mer Vis mer Vis mer

Bernies folk har ikke konvertert til Hillary i hopetall, slik det gjerne skjer etter at taperens tilhengere har slikket sine sår, og en del har i stedet skiftet til den uavhengige kandidaten Jill Stein; en godt voksen kvinne, hun og, men med en grønn outsiderprofil som appellerer til unge. Hun kan bli denne valgkampens Ralph Nader, mannen som fikk skylda for at Al Gore tapte Florida og dermed presidentvalget i 2000, med de dramatiske konsekvensene det fikk for amerikansk utenrikspolitikk.

Bernie Sanders vet at mange i hans flokk ikke er til å rikke, men han prøver likevel å bevege dem med en overraskende saklig strategi i en anti-valgkamp som har henfalt til sjablonger og skremsel. Punkt for punkt går han gjennom Hillarys politikk, ikke minst på områder som unge er mest opptatt av; utdanning, klima og likestilling. Han peker på at de i all hovedsak er enige; han kanskje mer progressiv, hun mer pragmatisk, men:

En som i årevis har jobbet for klima er bedre enn en klimafornekter; en som alltid har jobbet for likestilling og mot diskriminering er bedre enn en rasist, og så videre. Det er altså ikke snakk om marginale forskjeller, men kandidater på hver sin planet i sentrale spørsmål om landets fremtid.

Dette er ikke en lett pedagogisk oppgave når Bernie i ukevis denne våren hamret løs på Hillary som kjøpt og betalt av Wall Street, som en hauk i duefjær, som en upålitelig maktpolitiker bare ute etter å mele sin egen kake. Bernie har i høyeste grad selv bidratt til å tegne et uspiselig bilde av Hillary i håp om selv å vinne en maktkamp.

For tilhengerne hans er det dermed et spørsmål om hvem de skal stole på; den kampvillige Bernie de forelsket seg i, eller mannen som nå forsvarer sin motstander. Sannheten er selvfølgelig at Bernie og Hillary aldri var fiender; de har jobbet godt sammen i årevis, oftest på samme side, men backbencheren Sanders hadde råd til å være mer kompromissløs enn en toppolitiker avhengig av å få politikk gjennom. Det Bernie Sanders sier nå, har han ment hele veien - og ga forvirrende nok uttrykk for i begynnelsen av nominasjonsprosessen, inntil han skjønte at det ikke var måten å vinne på og gikk til angrep.

Barack Obama og Hillary Clintons feide ligger lenger bak i tid, og de skværet raskt opp da Hillary ble hans første utenriksminister. Dermed er hans hyllest av Hillary mer troverdig og ektefølt. Men Obama har også en annen agenda. For ham er det personlig. I helgen holdt han sin siste tale som president til «Congressional Black Caucus Foundation» i Washington, hvor han la hele sitt ettermæle i potten. Obama sa at selv om hans navn ikke sto på valgseddelen, er «våre fremskritt på valg.. Toleranse er på valg. Demokrati er på valg. Rettferdighet er på valg.»

Ikke bare det. Obama sa at han ville føle det som en personlig fornærmelse om svarte ikke stemte på Hillary Clinton. Det er uvanlig sterke og nådeløse ord. Og de forteller hvordan uforsonlige rasespørsmål igjen er blitt sentralt i et amerikansk presidentvalg. Bakteppet er, som mange kjenner til, opprøret mot politiets behandling av svarte. Obama har engasjert seg personlig flere ganger når svarte borgere er blitt skutt og drept av politiet. Han har snakket om at USA fortsatt har et raseproblem, det vil si at landet har fundamentale problemer med rasisme, segregering og diskriminering.

Et synlig tegn på det er nettopp motstanden mot USAs første svarte president, ikke bare i valgkampen, men også gjennom hele hans presidentperiode. Donald Trump var en av dem som forlangte å se Obamas fødselsattest, og først i forrige uke innrømmet han motvillig at, jo, Obama er født i USA. Colin Powell, forsvarsminister under George W Bush, kaller Trump for en nasjonal skam som har støttet en rasistisk bevegelse. Trump har som kjent også angrepet meksikanere og muslimer. Når det gjelder kvinner diskriminerer han ikke. Han sjikanerer dem uavhengig av rase og religion.

Det er nesten ubegripelig at så mange amerikanere – og en hel del nordmenn, skal jeg tro innboksen min hver gang jeg skriver om Trump – kan støtte en rasist i 2016. Men det er kanskje ikke så overraskende at det mobiliseres når årets valg blir kalt det siste hvite valget, det siste valget hvor menn og hvite kan bestemme, og republikanerne velger en kandidat som spiller på slike motsetninger.

Donald Trump blir beskrevet som en ukonvensjonell republikansk kandidat, men han har klassiske kjennetegn som velgerbasen liker. Trump er nesten en patriarkalsk klisjé, en mann som alene skal styre og redde verden, mens kvinner skal skifte bleier på barna hans. I absolutt alle henseender er Trump motsatsen, ikke av Hillary, men av mannen han påsto var fra Afrika; Barack Obama, som er veltalende, kunnskapsrik, atletisk, en omsorgsfull far og forelsket ektemann, en mann som når alvorlige ting skjer, ikke roper ut det første bannordet som faller ham inn uten tanke for konsekvensene; som oppfører seg i tråd med det enorme ansvaret som er lagt på hans skuldre.

Obama har i åtte år vært antidoten til Trumps gift, antidoten til Trumps USA. Det er også Hillary Clinton, som beskyldes for å være både elitistisk og sosialdemokratisk, med andre ord, liberal og likestilt, og dessuten altfor godt likt i Europa.

Men hun må visst likevel ha hjelp av menn for å bevise det. Bill trengte ikke det, ville ikke funnet seg i det, men det er slik medier og verden fortsatt er. Kvinner har aldri før vært verdens mektigste mann. Om hun vinner vil vel Trump kreve bevis for at hun er president.

Bernie og Obama representerer fra hvert sitt ståsted bevegelser som er det moderne og progressive USA; det landet som stadig bekjemper enorme ulikheter og raseskiller, som er mer likestilt og bedre utdannet enn generasjoner før, og som gjør opprør når konservative og reaksjonære krefter stritter imot. USA har ustoppelig en vilje og evne til å forandre seg. Ofte kombineres nettopp det liberale venstre med det liberalistiske høyre, som når stater tillater homofile å gifte seg og legaliserer cannabis.

Det er så åpenbart urimelig å mene at Hillary Clinton trenger hjelp for å vise at hun i tiår har vært en pådriver av denne forandringen og de fremskritt som er gjort når det gjelder sivile rettigheter og likestilling i USA. Men det er dessverre nødvendig at Barack Obama minner om hva som står på spill.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook