Obama og rasespørsmålet

Barack Obama er en stor taler, i en amerikansk retorisk tradisjon litt fremmed for oss europeere. «En mer perfekt union» var tittelen på hans tale om raseforhold i USA og hans forhold til pastor Jeremiah Wright. Ikke akkurat blink i unions- og EU-skeptiske Norge. Heller ikke i et Europa traumatisert av overdreven nasjonalisme og falne imperier, uten sterk vilje til et større Vi. Hva EU kan bli, unndrar seg litt vår fantasi – med mindre den er negativ. Slik er det gjerne med vanskelige, men viktige prosjekter.

Nå var det jo ikke EU Obama siktet til, men den amerikanske føderalstat, verdens sterkeste stat, skapt for noe mer enn 200 år siden av sterke og intelligente borgere i en krig med det tilblivende britiske verdensimperium. Denne staten hadde ifølge Obama en fødselsfeil eller «original sin», en ursynd nedarvet til seinere generasjoner selv etter at den ble korrigert gjennom borgerkrig: slaveriet. I strid med sin egen revolusjonære konstitusjon og dens tanke om statsborgernes likhet under loven, utsatte USAs grunnleggere løsningen av spørsmålet om slaveriet – lengre enn britene, kan vi tilføye. Det dreide seg i stor grad om et makt- og vekstspørsmål: skulle sørstatenes slaveri fortsette vestover, langs «the frontier», og marginalisere nordstatene? Abraham Lincoln fikk satt ned foten så vidt i tide, for en sterk føderal løsning som ikke bare innebar makt og vekst, men også moralsk forbedring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Legg så til immigrantenes USA – ikke de tvangsflyttede slavenes, men de som tok seg ut av Europa og andre verdensdeler: millioner med frihets- og mulighetssøkende mennesker, fulle av takknemlighet for den sjansen de fikk. Da har vi bakgrunnen for en mektig retorisk tradisjon, som betoner framskritt som en realitet og optimisme som noe realistisk.

På den annen side har det heller ikke manglet på motstykket: når Jeremiah Wright roper: «No, no, no, God damn America», da lever han opp til sitt navn og en amerikansk tradisjon som kalles jeremiaden. Her har vi profeten som skriker opp i raseri og spår undergang. Jostein Gaarders forsøk på en antiisraelsk «amosiade» for et par år siden, var et lite vellykket forsøk på noe tilsvarende.

Barack Obama tok avstand fra synspunkter hos sin pastor Jeremiah, men han var ikke villig til å bryte med mannen. Han så jeremiaden som uttrykk for hard historie og ville forstå, men var samtidig entydig når det gjaldt framskrittets realitet i USA. Han ba sine landsmenn og -kvinner forstå raseriet og bitterheten, ta den inn over seg. Gjorde han rett i det?

Det er lett å si ja. Samtidig er det bemerkelsesverdig at akkurat i det året – i året 1968 – da ordet «neger» ble avskaffet til fordel for «svart» og for «svart makt», da ble USAs store svarte sønn, Martin Luther King, skutt ned som om det ikke var bruk for ham lenger. Av en hvit mann, selvfølgelig. Men Luther King hadde sagt «neger», om han enn hadde skapt sosial makt, rett og slett gjennom å tale, å gå, å demonstrere. Og han hadde tatt avstand fra hat, fordi hat ifølge ham gjør det vanskelig å tenke riktig, se riktig, ja, gå riktig. Obama ber oss om å forstå raseri og bitterhet. King snakker om hat, og ser den i hvite sheriffers ansikt, før han tar avstand fra hat som modell. Hva er forskjellen? Kommentatoren Michael Gerson ser det slik: «Barack Obama er ikke en mann som hater, men han valgte å gå med en mann som hater.» Uten å bryte med ham.

Kanskje er det litt for hardt å se det slik. Jeremiah Wright berører temaet selv i en tale, når han betoner svarte kristnes evne til å elske helvete ut av sin hvite neste, uten hat. Kanskje det er derfor Obama snakker om raseri og bitterhet, ikke hat. Om forskjellen er så stor når det kommer til stykket, kan man nok lure på. Uansett kommer selvros som kjent fra hjertet.

I tillegg kommer at Obama i sin tale også viste forståelse for hvites angst og raseri – de hardtarbeidende immigranters eller etterkommeres raseri over å miste livssjansen til svarte konkurrenter på grunn av «affirmative action», kvotering, i en vanskelig økonomisk situasjon. Han, som selv er raseblandingen in persona, vil forstå raseriet fra begge sider, han vil sitte på skuldrene på så vel slaver som immigranter, han vil kunne si: så langt er vi kommet, lengre enn Martin Luther King. Men samtidig vil han vel også si: så kort er vi kommet at hatet på langt nær ble overvunnet av Kings holdning. Og dette gjelder det å forstå og ta inn over seg, også for hvite amerikanere. Gjorde han rett i å framholde dette siste, midt i en valgkamp der millimeterne teller?

Obama, hvis far var fra Kenya, kan se ut til å være preget av den svarthetskult som Wrights menighet sto for – en kult der Afrika vel sees som den høyere sivilisasjonens vugge, før grekerne og romerne, og Vesten blir beskyldt for å ha skjult og glemt dette. I en videosnutt snakker Wright om at romerne var mot den svarte mannen Jesus, og at romerne er italienere, europeere, hvite – man lurer nesten på om han sier at USA egentlig er svart, slik som Afrika og Jesus er det. Det går åpenbart et klart skille mellom Wright, hvis karriere omfatter et besøk hos Gadhafi sammen med muslimen og antisemitten Louis Farrakhan, og Obama. Likevel ville Obama ikke bryte med sin egen selvoppdagelse som kristen og svart hos Wright, uansett hvor mye han nå distanserer seg fra dennes påstand om at AIDS er en sykdom plantet for å drepe svarte, eller fra uttalelsen om at 11.9.2001 fikk USA svar som fortjent.

Da dette temaet kom opp, måtte Obama også si: her står jeg ennå, ved siden av Wright, jeg kan ikke annet. Han forsøkte å understreke dette ved å si at han like lite kunne frasi seg denne mannen som han kan frasi seg sin hvite bestemor, som tok hovedansvaret for ham i åra på high school, da moren var i Indonesia. Ved å dra ham inn i familien slik, ga han i realiteten Wright den langt sterkeste beskyttelsen. Hva bestemoren angår, beskylder ikke Obama henne egentlig for noe som helst, utover angst for svarte unge menn på gata (noe også svarte Jesse Jackson har tilstått) og litt situasjonsbruk av rase-stereotypier. Obama kan si hva han vil: Dette kan ikke sammenliknes med Wrights glansprestasjoner på talerstolen, framført med voldsom kraft og med sans for virkningsfull djevelskap.

«Spør ikke hva ditt land kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for ditt land,» sa John Kennedy. Det samme sier Obama. Men han var altså ikke villig til å ofre sin lokale kirke på nasjonens alter, og kanskje gjorde han rett i det. Også USA er et viktig, men vanskelig prosjekt.