RIKTIG RETNING:  Obama har utvilsomt tatt USAs klimapolitikk i riktig retning og norske politikere bør ta til seg hovedpoengene, skriver Agenda. Foto: NTB Scanpix
RIKTIG RETNING: Obama har utvilsomt tatt USAs klimapolitikk i riktig retning og norske politikere bør ta til seg hovedpoengene, skriver Agenda. Foto: NTB ScanpixVis mer

Obama viser vei

Med sin nye klimaplan viser president Obama at løsningen på klimautfordringen ligger like mye i konkrete planer på nasjonalt nivå som en stor avtale på internasjonalt nivå. Det bør norske politikere ta innover seg.

Meninger

Obama lanserte forrige uke klimainitiativet Clean Power Plan med mål om å redusere klimagassutslipp i den amerikanske kraftsektoren. USA har vist økende handlekraft på hjemmebane de siste årene, og nye løfter fra stormakten gir et viktig signal til andre land om å ta grep.

Obamas mål er å kutte utslippene fra kraftsektoren med en tredjedel frem mot 2030, sammenlignet med 2005-nivå. Planen setter begrensninger på kraftverkenes utslipp, og det vil gå spesielt hard utover kullkraftverkene. Ifølge The Environment Protection Agency (EPA), USAs miljødirektorat, utgjør fossile utslipp fra kraftsektoren, i hovedsak kull og naturgass, 31 prosent av de amerikanske utslippene. Obama vil nå legge til rette for at særlig kull gradvis erstattes med renere energikilder som sol-, vind- og atomkraft.

EPA skal sette individuelle kuttmål for hver delstat. Deretter er det opp til statene selv å finne ut hvordan de skal nå målene. De kan eksempelvis velge å legge om fra fossile energikilder, investere i fornybar energi, effektivisere energibruken eller innføre kvotesystemer. Tar det for lang tid lager EPA en plan for dem.

Kan det gjennomføres?

Obama har lagt vekt på at det ikke finnes en plan B, og vil strekke seg langt for å få gjennomført sin plan A. For å ha myndighet til å gjennomføre dette, støtter EPA seg på en eksisterende lov, The Clean Air Act, som regulerer luftforurensing. I 2007 erklærte amerikansk høyesterett at EPA kan bruke denne loven også til å regulere klimagassutslipp. Dette smutthullet har tillatt Obama å innføre energibesparende restriksjoner på alt fra biler, kraftverk og kjøkkenredskaper uten å gå veien om Kongressen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Obamas plan vil ikke bli godtatt uten kamp. Republikanere og skvetne demokrater, klimaskeptikere, lobbyister og kraftprodusenter står i kø for å motarbeide den. Både stater og kullselskap har varslet at de vil gå til sak mot staten, og både denne planen og andre klimatiltak kan fort havne i Høyesterett. Skulle en republikansk klimaskeptiker vinne valget i 2016, vil den nye presidenten trolig kunne reversere mye av planen.

Samtidig er det flere faktorer som gjør dette lettere å gjøre nå enn tidligere. Skifergass-revolusjonen i USA har presset ned gassprisen, og kullprodusentene har for lengst havnet på defensiven. Omlag en femtedel av kullkraftverkene i USA er fra før forventet å bli lagt ned mellom 2012 og 2020. Gass vil trolig snart ta over for kull som den største energikilden i USA, og i juni i år ble landet også den største olje- og gassprodusenten i verden. Å fase ut kull er derfor mindre risikabelt og kontroversielt.  

Vil planen ha betydning?

De foreslåtte kuttene i kraftsektoren omfatter bare en tredjedel av USAs totale utslipp. Planen må derfor ses som et av flere skritt på veien for å redusere USAs utslipp. Obama har tidligere lovet at nasjonale utslipp skal ned mellom 26—28 prosent de neste ti årene. Selv om mange mener dette er for lite hvis USA skal ta sin del av ansvaret for å nå togradersmålet, er Clean Power Plan likevel nødvendig. Det er to grunner til det. For det første viser amerikanerne nå vilje til å gå foran i påvente av en global avtale. Presidenten signaliserer at han mener alvor med den klimaavtalen inngått mellom Kina og USA i fjor, der landene for første gang ble enige om å sette egne mål for utslippsreduksjoner. Det legger press på Kina om å følge opp. Disse to landene er de desidert største forurenserne, og har tidligere vært bremseklosser i klimaforhandlingene.

At Obama tydeliggjør egne klimaforpliktelser før klimatoppmøtet i Paris, legger også press på andre land om å forplikte seg i avtaleforhandlingene der. Og han viser at enkeltland må ta grep i påvente av en avtale som svært få tror vil bli forpliktende nok.

For det andre konkretiserer presidenten USAs klimapolitikk. Ansvaret for å nå målene flyttes nedover og fordeles mellom delstatene, samtidig som det settes klare mål for enkeltsektorer.

Hva betyr dette for Norge?

Norske politikere kan lære av dette. I motsetning til Obama har vi et bredt flertall for vår klimapolitikk gjennom klimaforlikene på Stortinget. Men den brede enigheten til tross, ser vi ikke ut til å lykkes med å nå våre klimamål for 2020 uten å i hovedsak kjøpe klimakvoter i utlandet. Norske utslipp har økt siden 1990 med 3,5 prosent. Å kutte utslipp ved å redde regnskog og å kjøpe kvoter i utlandet er bra, men klimadebatten har handlet for mye om ambisjoner på andres vegne, og for lite om våre egne.

Norge har en ren kraftsektor som ofte brukes som argument for at vi ikke kan forplikte oss til å kutte så mye hjemme som land vi ellers sammenligner oss med. Men vi har også en forurensende petroleumssektor, og utslippene fra transport øker. Det hjelper lite å gjemme seg bak et rent fossefall når vi slipper ut nesten dobbelt så mye CO2 per snute som våre svenske naboer.

Selv om Norge ønsker å bli del av EUs klimaboble, er det fortsatt like uklart hvilke krav som kommer til å bli stilt til utslippsreduksjoner her hjemme frem mot 2030. Og hvordan utslippene skal reduseres. Det gir ikke særlig god forutsigbarhet for et norsk næringsliv på vei inn i det grønne skiftet. Tankesmien Agenda har tidligere tatt til orde for at Norge må innføre en klimalov som kan tydeliggjøre hvilket ansvar ulike sektorer har for utslippsreduksjoner nasjonalt. Vi forventer at det er en slik klimalov regjeringen nå lager utkast til.

Obama har utvilsomt tatt USAs klimapolitikk i riktig retning. Om planen overlever gjenstår å se. Uansett bør norske politikere ta til seg hovedpoengene: Vi ikke vente på en internasjonal klimaavtale som kanskje aldri kommer. Det er heller ingen grunn til å vente på at EU skal fortelle oss hvor mye vi skal kutte hjemme. Og, vi bør konkretisere vår egen klimapolitikk.