Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Obamas dårlige venner

NOBELPRISEN: Jagland bør benytte tida fram til neste års tildeling på å gå av.

OMSTRIDT: Nobelkomiteen burde ikke gitt prisen til Barack Obama nå. Og for øvrig burde Jagland gå av som leder for komiteen, mener kronikkforfatteren.Foto: Torbjorn Gronning/Scanpix/AP
OMSTRIDT: Nobelkomiteen burde ikke gitt prisen til Barack Obama nå. Og for øvrig burde Jagland gå av som leder for komiteen, mener kronikkforfatteren.Foto: Torbjorn Gronning/Scanpix/AP Vis mer

||| Aldri i Nobelprisens historie har mottakeren selv sagt at de ikke fortjente å få prisen. Sjelden har vi hørt en så avdempet og avventende takketale. Selv Shirin Ebadi, som hadde det iranske sikkerhetspolitiet øyne og ører på seg, viste større innlevelse. Barack Obama ønsket ikke å motta Nobels fredspris. Ikke nå. Det burde Nobelkomitéen ha skjønt.

Det er et paradoks at Nobelkomiteen først deler ut anti-Bush-priser til Carter og Gore, og så bruker Bush' egen strategi «forkjøpsangrep» for å begrunne prisen til Obama. Ideen om at man kan analysere seg fram til aktørers intensjoner og så straffe dem, eller som nå hedre dem, før handlingen er utført, avslører en overdreven tro på Nobelprisens innflytelse. Den første konsekvensen av at fredsprisen er kommet freden i forkjøpet er at Obamas momentum er brutt. Det motsatte av komitéens intensjon.

Sist en amerikansk president gjestet Norge, jobbet jeg på Den norske ambassaden i Washington. Én eneste journalist dukket opp da vi briefet om Clintons norgestur. Og han hadde bare ett eneste spørsmål: «Når blir Nobelprisen annonsert?» Svaret var at det hadde skjedd for flere uker siden. Journalisten viste ingen tegn på at det var flaut å være fra Reuters og ikke vite dette: «Huh... Hvem vant?». «Leger uten grenser». Fortsatt ingen flauhet: «Huh. Godt valg.» Akkurat så lite bryr amerikanere flest seg om Nobelprisen. Før nå.

Men denne gangen virker amerikanere flest å være enig i at tildelingen denne gangen ikke var et godt valg, men som en Newsweek-leser skrev, «a bit weird». La oss begynne med konklusjonen: Nobelkomiteen bommet med årets Nobelpris. De gode intensjonene ble ikke forstått. Å gi prisen til noen som åpenbart ikke ønsker å motta den, er bevis godt nok.

President Barack Obama strever om dagen med noe langt viktigere for hans gjenvalg enn «det multilaterale klimaet i FN-korridorene». Kampen for offentlig helsereform hindres av det amerikansk media kaller «den overdrevne hyllesten av Obamas potensial». Taktikken har vært å dempe retorikken og fokusere på resultatene.

Midt oppi dette blir han altså tildelt en internasjonal pris for retorikken sin. For hans republikanske motstandere er dette bare enda et likhetstrekk med Carter, presidenten som aldri klarte å oppfylle sin ambisiøse retorikk.

Før også han mottok Nobelprisen.

Nobelprisen er selvsagt ikke varig svekket. Å tåle kontroverser er blitt dens natur. Men Jagland og Lundestad bommer når de peker på analogier til Arafat, som for mange var en beryktet terrorist. Obama er inntil videre en av verdens mest folkekjære personer. Og mens enkelte tildelinger har skapt raseri, er denne blitt møtt med undrende ironi. Det er en forskjell.

Det er dessverre ikke komiteens intensjoner — men komiteen selv — som er blitt satt på dagsorden. Internasjonale medier har begynt å fokusere på hvem som sitter i komitéen. At flertallet er, og har vært, på venstresiden. At flere av deres tildelinger bærer preg av nettopp dette. Det er dårlige nyheter for Nobelprisen. Dens vanskelige, men ikke umulige, oppgave er å være diskré, men utfordrende. Slik gode diplomater er det: kontroversiell på en minst mulig kontroversiell måte.

Hvorfor har komitéen gått tilbake på en årelang praksis om ikke å kommentere sine vurderinger? Å svekke prisen ved etterpåklokt å profilere sitt personlige skjønn kan ikke tolkes som annet enn et internt opprør mot komitélederen. Komitémedlem Ågot Valle sier dette til Dagbladet om kritikerne: «Hvor kommer disse folka fra?». «Disse folka» består av store grupper Obama-tilhengere som med sin beste vilje bare ikke har forstått utdelingen.

Jagland bør benytte tida fram til neste års tildeling på å gå av. Tror han virkelig at han i sin dobbeltrolle som generalsekretær i Europarådet for eksempel kan tildele EU den Nobelprisen Europas lengstvarende fredsprosjekt fortjener? Pris til Europarådet? Aktører Europarådet støtter aktivt? Nettopp. Og da har jeg ikke engang nevnt at Jagland også er styreleder i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter og den nåværende statsministerens partipolitiske nemesis.

Jagland er selv en glimrende retoriker. I skriftform — utenfor mikrofonenes rekkevidde. Men hans fingerspissfølelse er ikke alltid av internasjonalt format. Og Nobelprisen er det mest internasjonale formatet en nordmann møter i løpet av et år. Nobelkomiteen har i for stor grad latt seg irritere over George Bush' irriterende retorikk og begeistre av Barack Obamas begeistrende retorikk. I amerikansk politikk, mer enn noe annet sted, er det resultatene som teller.

De som tror Obama vil fortsette med å spre «gode intensjoner» i FN-taler, kan løfte blikket til dagen for prisutdelingen. Da vil han ha sendt 70.000 nye soldater til Afghanistan.

Fra han stod opp forrige fredag og fram til han kommer til Oslo for å motta prisen, vil Obama gjøre alt han kan for å flytte fokuset bort fra sin egen person. Denne øvelsen burde Nobelkomitéen ha spart ham for. Han vil trolig lykkes i å finne en vinkling - trolig blir det atomnedrustning. Et meget verdig formål i seg selv. Nobelkomitéen har nå tiden fram til tildelingen på å støtte han i dette og fjerne det overdrevne fokuset på den positive retorikken som kriterium.

Positiv retorikk er ikke bare viktig i internasjonal politikk. Det er nødvendig. Multilateralt diplomati er helt avhengig av det. Det tar lang tid å skape, og deretter få øye på, varige resultater. Men positiv retorikk er ikke tilstrekkelig. Jeg har stor tro på Obama. No.1 fan. Men han vil skuffe de av hans norske tilhengere som er fanget av normative bilder av hvordan verden burde sett ut.

De som ikke anerkjenner at USA og verden står foran tøffe prioriteringer i Afghanistan, Irak, Iran og Nord-Korea. Dette er ikke retoriske valg mellom rett og galt. Dette er valg mellom galt og litt mindre galt. Det klassiske amerikanske «damned if we do, damned if we don't» som gjør det like vanskelig for norske utenriksidealister å heie på USA, som det er for dem å vite hvilken fande de skal male på veggen? Det ekspansive USA som okkuperer Afghanistan og umyndiggjør deres ledere? Eller den isolasjonistiske USA som snur ryggen til kvinner som undertrykkes og religiøse fanatikeres frammarsj? Angripe Iran eller la dem bygge atomvåpen?

Kanskje ikke rart Nobelkomitéen skyndte seg å dele ut prisen. Denne tildelingen bør skape stor og grunnleggende debatt i Nobelkomitéen. Bak fire vegger. Konklusjonen bør være: vi prøvde, og vi skal absolutt prøve igjen i framtiden, men denne gangen bommet vi.

KRONIKKFORFATTEREN: Eirik Bergesen er kommunikasjonsrådgiver. Foto: Hans A- Vedlog
KRONIKKFORFATTEREN: Eirik Bergesen er kommunikasjonsrådgiver. Foto: Hans A- Vedlog Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media