Obamas illusjoner

På veien til Stockholm for å motta Nobels minnepris i økonomi, stoppet Paul Krugman i Oslo, og holdt et foredrag om finanskrisen. Om tilhørerne var nedstemte før foredraget, ble man ikke mer oppstemt etterpå. Likevel var det flere som trodde og håpet at et vendepunkt vil inntreffe 20. januar, når Barack Obama overtar som president. Ikke at det fantes noen åpenbare grunner for dette, finanskrisen synes håpløs, og USAs handlingsrom er sterkt begrenset av enorme underskudd, både hva gjelder statsfinanser og handelsbalanse. Likevel håper flere at entusiasmen knyttet til Obama, og slutten på Bush-administrasjonen, kan gi et løft.

Realister og kynikere mener dette bare er tøv, og at Obama kommer til å bli innhentet av virkeligheten, og bare vil bli en Bush med menneskelig ansikt. I siste nummer av Le Monde diplomatique hevder imidlertid den slovenske forfatteren og filosofen Slavoj Zizek at kynikerne er naive fordi de «overser illusjonenes makt». Obamas seier har skapt et mulighetsrom, og dermed et handlingsrom, for endringer, som går ut over å være «Bush’ fargede ansikt». Rommet er ikke skapt av harde fakta, økonomiske realiteter eller endrede maktforhold, men av myke faktorer som håp, entusiasme, drømmer og visjoner. Obamas evne til å skape og spille på disse tingene gjorde sitt til at mennesker over hele kloden ble rørt til tårer over hans valgseier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I hele sin politiske karriere har Obama spilt på at han er et eksempel på den amerikanske drømmen, hvilket kulminerte med at han er det første afroamerikaner som ble President. Gjennom dette, og sine talegaver, har Obamas gjenfødt troen på politikk som det muliges kunst: At det er mulig å skape en bedre verden, at politikk ikke bare er et desillusjonert spill som handler om å administrere en stillstand for å tilfredsstille pressgrupper og donatorer, men at det handler om å bedre livsbetingelsene for dem som lever på bunnen av samfunnet. Flere amerikanere opplevde at dette håpet ble tent av brødrene Kennedy og Martin Luther King, og at illusjonene brast med drapene på de samme tre. Politisk kamp for minoriteter i USA druknet i politisk korrekthet, hvor det ble viktigere å ikke begå symbolske overtramp enn å endre livsbetingelsene for de svakeste i samfunnet. Sosiologen Christopher Lasch beskrev dette som elitenes svik mot massene. Obama har skåret gjennom dette, bl.a. i sin tale «A More Perfect Union». Her klarte han på en uanfektet måte å bringe rase inn i sin analyse av det amerikanske samfunn, og få fram hvordan dette var en integrert del av utfordringer knyttet til helse- og utdanningsreform. Han har «demonstrert en uvanlig evne til å flytte grensene for hva som kan sies offentlig», sier Zizek. Dette skaper håp, og øker handlingsrommet.

Svært forenklet kan en snakke om to tilnærminger til politikk. Den ene er kynikeren og realistens, den baser seg på harde fakta, stabile rammebetingelser, og at alle følger egeninteressen. Den tar utgangspunkt i at alt dreier seg om penger og makt, spritet opp med litt sex. Historikeren Jens Arup Seip baserte seg på dette, og lærte sine studenter at alle andre motiver var vikarierende, og måtte avsløres gjennom mistankens hermeneutikk. Den andre tilnærmingen er mer idealistisk (og kanskje naiv) tar utgangspunkt i at verden er foranderlig, at fakta ikke trenger å være så harde, at rammebetingelser kan endres, og at ikke alle med nødvendighet forfølger egeninteressen. Her blir gjerne kollektive stemninger og strømninger en viktig kraft, stemninger som håp, begeistring og at tro kan flytte fjell, sammen er vi sterke osv.

I én forstand er tilnærmingene gjensidig utelukkende: Som realistisk kyniker skjærer man gjennom de bløte forestillingene om håp og drømmer. Og den naive idealisten vil ikke tro at mennesker bare er opptatt av makt og penger, om ikke annet fordi det fort kan bli en selvoppfyllende profeti. Likevel spiller disse motsetningene sammen, og de fleste politikere – som mennesker for øvrig – bærer begge tilnærmingene i seg. Flere tror og håper med Zizek at Obama, gjennom en kollektiv stemningsbølge, kan gjøre harde fakta bløte, som da han sa at de som elsker landet sitt kan forandre det. Det er dette hans kampanje baserte seg på, som når han stadig gjentok sitt «Yes, we can» og «the audacity of hope». Først skulle det sørge for at han ble valgt, og så skulle «håpets dristighet» gjøre det umulige mulig. Det har gjenskapt en tro på at idealismen og troen på at det gode skal overvinne håpløsheten.Et viktig del av dette har vært at hans egen reise i livet har vært mot alle odds, og at hans liv bare ville vært mulig i USA. Gjennom dette underbygger Obama forestillingen om den amerikanske drømmen, at i USA kan alle nå toppen av samfunnet gjennom hardt arbeid, at USA er preget av sosial mobilitet, at man kan nå toppen av samfunnet gjennom meritter.

Obamas liv og bakgrunn er egnet til å skape begeistring og inspirasjon, men det er viktig å anlegge mistankens hermeneutikk mot ideen om den amerikanske drømmen. Hvem tjener på denne forestillingen om at alle har store muligheter i USA? Milton Friedman mente at like muligheter var mer verdifullt enn like livsvilkår, og kan således tjene som eksempel på hvordan forestillingen om «den amerikanske drømmen» – like muligheter – har spilt en uhyre viktig rolle for å legitimere og tildekke de enorme økonomiske forskjellene i USA. Den amerikanske drømmen brukes direkte og indirekte mot minstelønn, helsereform og fattigdomsbekjempelse. Flere lover og «big government» vil angivelig skape stengsler for dem som ønsker å nå opp og fram i samfunnet.Friedmans motsetning mellom like muligheter og like livsvilkår er imidlertid misvisende. Det er snarere slik at likere livsvilkår gir likere muligheter, og dermed større grad av sosial mobilitet, eller meritokrati. I så måte er den sosiale mobiliteten i de skandinaviske landene et adelsmerke ved disse samfunnene. Den amerikanske investoren Warren Buffett pekte på sammenhengen mellom utjevning og muligheter, da han kjempet mot George W. Bush’ skattereduksjoner i 2001. Han mente dette ville styrke overklassen, og dermed bidra til at arv ble et viktigere kriterium enn meritter for å besette landets ledende posisjoner. Det vil være som å sende sønner av gullvinnerne fra OL i 2000 til OL i 2020, advarte han.

Obama er blitt sammenliknet med både Franklin D. Roosevelt og Robert F. Kennedy, som begge kjempet for å løfte de på bunnen av samfunnet, og mente at utjevnede livsvilkår var en forutsetning for at alle skulle få del i den amerikanske drømmen. Friedman med flere kjempet imot dette synet, og klarte å sette opp en motsetning mellom like vilkår og like muligheter. Han ga med det et viktig bidrag til den formuesforskyvningen som har funnet sted i USA fra 1980-tallet.

Vi får håper at Obama klarer å mobilisere «illusjonenes makt» i sin kamp for å bedre en skakkjørt verden. Og at hans fantastiske reise ikke styrker Friedmans motsetning mellom den amerikanske drømmen og utjevnede livsvilkår. Det vil redusere hans handlingsrom.