ET LEKEMØTE: USAs president Barack Obama og Irans president Hassan Rohani har aldri møttes. Likevel er en atomavtale om Iran Obamas siste sjanse til å få en viktig utenrikspolitisk triumf. Her er de to i dukkeformat utenfor FN-byggningen i fjor. (Jonathan Fickies/AP Images for Avaaz) Scanpix
ET LEKEMØTE: USAs president Barack Obama og Irans president Hassan Rohani har aldri møttes. Likevel er en atomavtale om Iran Obamas siste sjanse til å få en viktig utenrikspolitisk triumf. Her er de to i dukkeformat utenfor FN-byggningen i fjor. (Jonathan Fickies/AP Images for Avaaz) ScanpixVis mer

Obamas siste sjanse til å bli husket for en suksess

Iran er ironisk nok det eneste som kan redde det utenrikspolitiske ettermælet til en skadeskutt president.

Kommentar

I GÅR BLE TIDSFRISTEN for en avtale med Iran om landets kontroversielle atomproduksjon forlenget til 1. juli 2015. Det skjedde fordi alle parter har store interesser av å få til en avtale. Det er mange gevinster å høste fra en avtale. Et brudd ville derfor være et stort nederlag som ingen av partene ville ta ansvar for. Vestlige diplomater sier det var store framskritt på møtet i Wien som endte i går, og ifølge BBC er de sikre på å få en avtale til sommeren.

MYE STÅR PÅ SPILL. Først og fremst sakens kjerne - for å si det sånn - nemlig om Iran tillater de begrensninger omverdenen krever for å ha garantier for at Iran ikke er i stand til å bruke kjernekraftindustrien til å lage atomvåpen. Men en avtale om Irans atomindustri handler også om det store diplomatiske spillet i Midtøsten, der en avtale vil gjøre Iran til en enda mektigere spiller.

En avtale vil også være godt for det anstrengte forholdet mellom Vesten og Russland. Men framfor alt vil en avtale være godt for den amerikanske presidenten. Iran er Barack Obamas siste sjanse til å bli husket for en utenrikspolitisk suksess.

UTENRIKSMINISTRENE FRA Iran og de såkalte 5+1, de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina, pluss Tyskland, er engasjert i forhandlingene med Iran. Utgangspunktet er i prinsippet det beste. Iran er interessert i en avtale fordi de vestlige sanksjonene biter. I juni i fjor ble Hassan Rohani valgt til president på en bølge av håp om å få slutt på sanksjonene som har tvunget landet ned i økonomisk knestående. Med ham fikk atomdiplomatiet fart. I september i fjor reiste den reform-orienterte Rohani til FNs generalforsamling som høstsesjonens største selebritet.

MEN TIL TROSS FOR VALGET av Rohani som president var det for tidlig å møte USAs president. I Iran satt den øverste - og virkelige - leder Ayatollah Ali Khamenei, og trakk i trådene. Rett etter møtet i generalforsamlingen i FN snakket imidlertid Obama og Khamenei med hverandre på telefon. Det var rask framdrift i samtalene om en avtale om kontroll med Irans kjernekraftproduksjon, mot at de seks FN-resolusjonene, og de andre økonomiske sanksjonene mot Iran, ble opphevet.

I LØPET AV ÅRET som har gått har Obama skrevet ikke mindre enn fire brev til Irans øverste leder. Brevskrivingen understreker viktigheten av en avtale. Den er ikke bare viktig for å innføre et kontrollregime som skal hindre Iran i å anrike uran til en renhetsgrad som gjør at den kan brukes i et atomstridshode. Den er avgjørende for Israels sikkerhet, som av mange grunner er USAs anliggende. Den er avgjørende for ikke å utløse et atomvåpenkappløp med sunniene - med Saudi-Arabia i spissen - i Midt-Østen. Og Iran er viktig i krigen mot Den islamske stat, IS, der Iran er i ferd med å bli en strategisk alliert av USA. Iran er dessuten det eneste området der USA og Russland nå samarbeider, og har glede av det.

DET ER ALTSÅ så mye i vektskålen for begge parter at det er sannsynlig at de optimistiske diplomatene som i går gikk fra hverandre i Wien, vil lykkes. For Iran  - og for Khamenei - betyr dessuten en avtale en slags anerkjennelse. Det betyr at Vesten ikke lenger prioriterer regimeskifte. Det er et stort skritt siden presterevolusjonen for 35 år siden, som endte med at de amerikanske diplomatene i ambassaden i Teheran ble tatt som gisler av revolusjonsgarden, og brudd på de diplomatiske forbindelsene som har vart fram til idag.

FOR OBAMA - som skulle sette en helt annen utenrikspolitisk dagsorden, basert på dialog - er Iran den siste sjansen til en virkelig utenrikspolitisk triumf. Hans dialog med den muslimske verden er skutt i filler av spesielt uheldige omstendigheter og egen ubesluttsomhet. Hans forhold til Russland er ødelagt av Ukraina, og av et Vesten som var totalt uforbredt på de revolusjonære begivenhetene som endret spillet. Og forholdet til Kina er ikke slik USA ønsker, for der står også de geopolitiske omkampene kanskje på dagsorden. Det er bare Iran igjen. Tenk deg tanken, at det var Iran som skulle redde skinnet til USAs president.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook