Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Objektiv kritikk, takk?

Kan en filmkritikk noen gang bli objektiv?

I journalistikkens steinalder - det vil si pre Internett - var en filmkritiker et menneske som tilbrakte lange dager i mørke kinosaler, og uendelige, ensomme kvelder på innrøykte og rotete kontorer. Bøyd over sin trofaste skrivemaskin, felte han sin dom. Kritikeren fikk som regel siste ord, og det ble ofte stående uimotsagt. Bortsett fra et og annet brev, hadde han ingen kontakt med sine lesere.


Dette er en
sannhet med store modifikasjoner. Vi som også skrev om film før vi var online på jobb, hjemme, i bilen og på mobilen, vet det. Men det synes like fullt å være myten om den klassiske filmkritiker. I dag flyter cyberspace over med meningsytringer om film. Mer eller mindre kvalifiserte folk anmelder, kritiserer og synser på hjemmesider, i diskusjonsforumer, og på blogger. Hvis en filmanmelder har skrevet noe de er uenige i, er de ikke redd for øyeblikkelig å ta kontakt. Påfallende mange etterlyser objektivitet i anmeldelsene. For ei tid tilbake fikk jeg denne e-posten:

«Hei. Angående din anmeldelse av «Chuck & Larry». Personlig har jeg aldri likt anmelderne til verken Dagbladet eller VG, men du er den desidert verste av alle jeg har kommet over til nå (…) Selve anmeldelsen i seg selv var drit dårlig skrevet. Grunnen er at den var så forbanna subjektiv som det går an å få det. PS: Vedder tier’n på at du ikke tør svare meg.»


Spørsmålet
e-posten reiser er interessant og berører det stadig tilbakevendende spørsmålet: Hva er filmanmelderens rolle? Kan en anmeldelse noen gang være noe annet enn subjektiv? Og gitt at det fantes noe sånt som en «objektiv» anmeldelse, ville den ha noen som helst verdi?


Under filmfestivalen
i Tromsø i forrige uke arrangerte Filmkritikerlaget et publikumsseminar med tittelen: «Hva står de for? Fire filmkritikeres bekjennelser». Anmelderne i panelet skulle presentere sine egne innfallsvinkler til filmkritikk og kulturformidling. De fortalte om utfordringer i jobben, hva som motiverte dem - og hva de synes en filmkritikk bør inneholde. Det var små variasjoner, men ikke overraskende synes anmelderne å være enige om én ting: Filmanmeldelser kan aldri bli en objektiv beskrivelse. Forsøk på det vil i beste fall bli uinteressante og i lengden drepende for kritikken.


Samtidig er det
viktig å minne om at en anmeldelse, om den kommer fra en aldri så filmfaglig kvalifisert og erfaren person, heller aldri kan bli noe annet enn en -1 - persons oppfatning og vurdering av et kunstuttrykk, filtrert gjennom anmelderens kunnskap og referanser. Hvorvidt kritikere tar «feil» er også et spørsmål som går igjen. For selv de største, mest berømte og anerkjente kritikere har rett som det trukket konklusjoner som bryter med konsensus. Pauline Kael (1919-2001), New Yorker-kritikeren som regnes som selve Gudmoren for amerikanske kritikere, mente at Chaplins «Rampelys» stinket, hatet «Forrest Gump», kunne styre seg for «Chinatown». Samtidig kunne hun uttrykke overraskende entusiasme for filmer brorparten av hennes kollegaer avskrev som middelmådige, eller til og med mislykkede.


En slags konklusjon
må bli at kritikere pr. definisjon ikke kan ta feil, siden det ikke finnes noen fasit. Men at man kan være uenig og mene kritikeren ikke har skjønt en døyt? Selvfølgelig. Og heldigvis.

Som kommentar til e-posten over: Mitt mål er å være så «forbanna subjektiv» som jeg bare klarer. Det er min rolle og min plikt. Og så er det det som gjør denne jobben så morsom.

ANMELDER-DEBATT: Er «I gode og onde dager - Chuck & Larry» objektivt sett en drittfilm? Foto: FILMWEB
ANMELDER-DEBATT: Er «I gode og onde dager - Chuck & Larry» objektivt sett en drittfilm? Foto: FILMWEB Vis mer

PS: Dette vet forfatteren av e-posten allerede. Han skylder meg forresten en tier.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media