— ENSIDIG: Hans-Wilhelm Steinfeld er for lite kritisk mot Putin-motstanderne, mener kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / Scanpix
— ENSIDIG: Hans-Wilhelm Steinfeld er for lite kritisk mot Putin-motstanderne, mener kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / ScanpixVis mer

Objektivt om presidentvalget?

Hans-Wilhelm Steinfeld og andre norske journalister ignorerer Putin-tilhengerne.

I sitt korrespondentbrev fra Moskva i tilknytning til det kommende presidentvalget i Russland, kringkastet 4. februar, hevder NRKs moskvakorrespondent, Hans-Wilhelm Steinfeld, at fattigdommen i Russland har økt under Putin. Man behøver ikke å være utenrikskorrespondent eller russlandskjenner for å vite at denne påstanden er absurd. Det holder å ha besøkt landet som vanlig turist.

På 1990-tallet var Russland et samfunn i total oppløsning der metrostasjonene var fulle av tiggere, og folk solgte unna bøker og andre eiendeler for å overleve. Etter at Putin kom til makten i 2000, har Russland opplevd en kraftig økonomisk vekst som også har kommet befolkningen til gode i form av høyere lønninger og pensjoner. I dag har tiggere og folk som driver med tuskhandel, omtrent forsvunnet, i hvert fall i de store byene.

Om dette skyldes Putins kloke politikk eller høye olje- og gasspriser kan diskuteres — på samme måte som det kan diskuteres hvorvidt russiske myndigheter har vært flinke nok til å bruke de nye inntektene til å modernisere russisk økonomi. Økningen i vanlige menneskers levestandard etter kaoset under Jeltsin på 1990-tallet er imidlertid viktig for å forstå russisk politikk, herunder ikke minst hvorfor en stor andel av befolkningen støtter Putin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tilknytning til demonstrasjonen 4. februar spurte programlederen for Verden på lørdag Steinfeld om det bare var demonstrasjoner mot Putin. Spørsmålet ble overhørt av Steinfeld som nøyde seg med å erklære at over 100 000 mennesker demonstrerte mot Putin i Moskva. Faktum er imidlertid at det i den russiske hovedstaden var demonstrasjoner både for og mot Putin, herunder en kjempedemonstrasjon av Putin-tilhengere (ifølge russiske massemedier skal omkring 40 000 ha demonstrert mot Putin og rundt 140 000 for Putin).

Hvorfor ignorerer Steinfeld og andre norske journalister Putin-tilhengerne? Russisk tv og russiske aviser rapporterte utførlig om demonstrasjonene både for og mot Putin, herunder hvilke argumenter Putin-tilhengerne benyttet. Er det uinteressant at et bredt spekter av russiske politikere, intellektuelle og samfunnsengasjerte borgere på et gigantmøte sier at de ikke vil utlevere landet sitt til politiske ekstremister og oppfordrer folk til å stemme på Putin?

Vi kan like eller mislike argumentasjonen til Putin og tilhengerne hans, herunder deres framstilling av opposisjonen som ekstremister. Men det er de som har makten i Russland, og vi burde prøve å sette oss inn i deres måte å tenke på.

FÅR OGSÅ STØTTE: Fra demonstrasjonen for Putin 4. februar. «Økningen i vanlige menneskers levestandard etter kaoset under Jeltsin på 1990-tallet er viktig for å forstå hvorfor en stor andel av befolkningen støtter Putin,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Sergei Karpukhin/Reuters/Scanpix
FÅR OGSÅ STØTTE: Fra demonstrasjonen for Putin 4. februar. «Økningen i vanlige menneskers levestandard etter kaoset under Jeltsin på 1990-tallet er viktig for å forstå hvorfor en stor andel av befolkningen støtter Putin,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Sergei Karpukhin/Reuters/Scanpix Vis mer

Hvorfor retter ikke Steinfeld og andre norske journalister et kritisk lys mot Putin-motstanderne? Opposisjonen til dagens russiske regime utgjør en forunderlig blanding av vestvendte liberalere, kommunister og høyreekstremister. Hvorfor får ikke de såkalte demokratene noen kritiske spørsmål om hvilke krefter de er villige til å alliere seg med i kampen mot Putin-regimet? Hvorfor er det ingen som spør hvordan de har tenkt å styre Russland om Putin skulle tape presidentvalget? Har de i det hele tatt et program? Hva med en person som Grigorij Javlinskij? Han er en av lederne for et liberalt, vestvendt parti, Jabloko, som bare fikk 3,4 prosent oppslutning ved dumavalget i 2011 og ikke er representert i nasjonalforsamlingen. Hvilken rett har han til å undergrave demokratiet i Russland ved å påstå at det foregikk storstilt valgfusk ved dumavalget og kreve omvalg?

Burde ikke et opplagt spørsmål til en brokete skare av opposisjonelle som bare har det til felles at knapt noen har stemt på dem, være hvilket mandat de selv har til å kreve en ny regjering, omvalg og liknende? Hvorfor utsettes den russiske opposisjonen ikke for denne type helt selvfølgelige journalistiske spørsmål? Er det ikke en selvmotsigelse å framstille dagens Russland nærmest som en politistat og russiske TV-kanaler som fullstendig statskontrollerte når titusener av russiske borgere under politiets beskyttelse har kunnet arrangere folkemøter rettet mot sitt hjemlands myndigheter, og deres anklager om maktmisbruk, korrupsjon og valgfusk har blitt kringkastet i beste sendetid? Hvorfor er det ingen som konfronterer opposisjonen med at regimet de anklager for maktmisbruk og politistatsmetoder faktisk beskytter deres ytringsfrihet og øvrige statsborgerlige rettigheter?

Partier som støtter regjeringen (såkalte maktpartier), har alltid hatt et visst «styringstillegg» ved russiske valg, hovedsakelig på grunn av lokale myndigheters opplevelse av at et gitt valgutfall var ønsket av sentralmakten. Slik sett atskilte dumavalget i 2011 seg knapt fra tidligere russiske valg, herunder valgene under «demokraten» Jeltsin på 1990-tallet. Påstanden om at Putin og sentralmyndighetene ved valget i 2011 initierte et omfattende valgfusk, og at valgutfallet vesentlig avvek fra folkemeningen rimer imidlertid dårlig med det faktum at Putins parti, Det forente Russland, ble påført et betydelig prestisjetap ved å gå tilbake ca. 15 prosent. Hvorfor skulle Putin og vennene hans utsette seg for denne forsmedelsen om valget var arrangert på forhånd?

Russiske myndigheter hevder at de har bevis for at flere av videoene som angivelig avslører valgfusk, er laget i USA. Og russiske massemedier skriver at organisatorene av demonstrasjonene med krav om ærlige valg skal ha hatt kontakt med den amerikanske ambassaden. Jeg vet ikke om det stemmer at utenlandske etterretningstjenester er involvert i demonstrasjonene i tilknytning til presidentvalget i Russland. At norske journalister tilsynelatende ikke engang interesserer seg for dette spørsmålet synes jeg derimot er kritikkverdig. Det har tross alt vært en del «fargerevolusjoner» og forsøk på slike revolusjoner i ulike deler av verden.

Russiske journalister, ikke minst de ansatte i de riksdekkende TV-kanalene, kritiseres gjerne for å være ensidige og lite objektive. Når det gjelder dekningen av det russiske presidentvalget kunne imidlertid norske journalister ha mye å lære av sine russiske kolleger. Ikke minst gjelder dette NRKs moskvakorrespondent, Hans-Wilhelm Steinfeld.