Anmeldelse: Sparks - «Hippopotamus»

Obskure pop-helter vet fremdeles hvordan de skal holde seg unge

Sparks har holdt det gående i snart 50 år.

ALBUM: Det er ikke mange forunt å ha en karriere som fremdeles putrer og går når man nærmer seg 50-årsjubileet.

For Sparks går det tydeligvis ganske knirkefritt: Ron og Russel Mael har holdt sammen i tykt og tynt i alle disse tiårene og har laget tett på 30 plater i prosessen. Hvordan klarer man slikt?

Først og fremst handler det nok om at de lager musikken de selv vil høre. «Hippopotamus» er åpenbart ikke et produkt av et en plateselskapkis eller en produsent står og forteller karene hvor de skal ta ferden.

De skakke, noen ganger rare og andre ganger superfengende sangene deres tar akkurat den retningen de finner for godt, og det lever brødrene helt fint med.

Har man noe genuint å fortelle, så blir man som regel hørt. Og når tospannet smeller til med låter som «Scandinavian Design», så skjønner man hvorfor folk fremdeles hyller dem som de litt obskure pop-heltene de er. Det er klassisk pop, finurlig arrangert og koko fengende.

Da tåler man at ikke alt på «Hippopotamus» ligger like godt i øret.