FLERE BILDER: Edvard Munch lagde flere bilder av sin venn Sigbjørn Obstfelder. Store likheter fins mellom de to kunstnernes prosjekter.
FLERE BILDER: Edvard Munch lagde flere bilder av sin venn Sigbjørn Obstfelder. Store likheter fins mellom de to kunstnernes prosjekter.Vis mer

Obstfelder og Munch - rette venner på feil klode

I dag er det 150 år siden dikteren ble født.

Kommentar

I helga har den store festen for Sigbjørn Obstfelder gått av stabelen i hans hjemby Stavanger. I dag er fødselsdagen. Da er det 150 år siden dikteren ble født. Så er det bare å vente i spenning til Hanne Lillebo fullfører sin nye biografi. Den er ventet neste år. Obstfelder-året går ellers mot sin avslutning. Et av de siste arrangementene, blir «Obstfelder + Munch» 1. desember i Sølvberget. Da snakker kunsthistorikeren Frank Høifødt om forholdet mellom de to.

Da Jan Erik Vold holdt foredrag om Obstfelder under årets Kapittel-festival, kalte han de to «sjelefrender». Han lekte drømmende med tanken på at Obstfelder hadde fått leve like lenge som Munch. Hvilken utveksling kunne ikke det blitt mellom to åndelige brødre! De var gode venner. Obstfelder holdt foredrag om Munch i Studentersamfunnet, og det var meningen at Munch skulle tegne vignetter til Obstfelders debut «Digte», noe som dessverre aldri ble realisert.

Mange Munch-malerier og tegninger bringer tankene til Obstfelder, for eksempel «Aften på Karl Johan», «Melankoli» eller «Kysset». Men særlig «Skrik», som ble malt samme år som Obstfelder trykte diktet «Jeg ser».

Om bakgrunnen for dette bildet, skrev Edvard Munch: «Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

I 1896 ble Obstfelders foredrag om Munch trykt i Samtiden under tittelen «Edvard Munch. Et forsøk». Her forteller han at først når han så «et par billeder af Munch», forsto han «malerkunstens ret til at være til». Han skriver: «Farven, som dirred og leved, forvandled sig hvert sekund, stenene, som mit øie gav de underligste former, pigen ved stranden, hvis kjole ikke var en kjole, men en symfoni i hvidt, og hvis hår var flagrende guldband.»

Poeten kjente seg utvilsomt igjen sitt eget prosjekt i Munchs bilder. «Han er fremfor alt lyrikeren i farver,» skriver Obstfelder. «Han føler farver, og han føler i farver. Han ser dem ikke bare. Han ser sorg og skrig og grubel og visnen. Han ser ikke gult og rødt og blåt og violet. Han synger som lyrikeren lige ud, lar farverne rinde ud efter sine egne love, som bølger og klatter, begrænser dem ikke. Og som lyrikeren ligger han ofte det musikalske nær.»

Om «Skrik» skriver Obstfelder at bildet i likhet med en symfoni ikke trenger noen tittel. «Dette ord fra lydverdenen forkvakler kun,» skriver han. Sjelden opplever man en slik utilsiktet nærhet som i forholdet mellom Munch og Obstfelder. De er ikke underlagt tidsånden. Munch og Obstfelder er hver sin tidsånd, som smelter sammen. «Munch er individualitet,» skriver Obstfelder. Det er ikke mange som har sett Munch like skarpt som ham, og det mens maleren ennå var omstridt og aktuell.