O’Death

Masse tilbehør, ingen biff.

CD: Skal jeg først høre på annenrangs indieamericana, ser jeg helst at den er sunget med en svak, keitete norsk aksent, som en påminnelse om at jeg i det minste støtter hjemlige musikere der jeg sitter som en annen dust.

Men nei da, de fem gutta i O’Death er fra New York, og engelsken deres er prikkfri, i motsetning til vokal, felespill, trommespill, gitarspill og så videre, som er akkurat så prikkete som det skal være på slike plater som streber etter å veve bilder av den særegne urbanrustikke typen; som slitt tapet i flakkende lys av en pære som er i ferd med å dø. Men saken er nå en gang den at O’Death, i all sin rustikk, mangler en musikalsk ryggrad å henge alle sine detaljer på.

Med ett unntak – «Angeline» – er det ingen klar melodi som holder felesprutene og tinnbøtteperkusjonen sammen, og da blir det fort slitsomt. I tillegg til å være kjedelig.