Ødeleggende underholdning

En av syttitallets store debattbøker var Daniel Bells «The Cultural Contradictions of Capitalism». Forfatteren, en konservativ kulturkritiker, hevdet at kapitalismen undergrov seg selv ved å skape en kravmentalitet og hedonistisk livsstil som ødela systemets bærebjelke, arbeidsetikken.

Jeg har ikke tenkt å diskutere Bells teorier, men i stedet fremsette den påstand at markedssystemet lider av nye kulturelle motsigelser som er skapt av underholdningsindustrien. Det voldsomme tilbudet av visuell underholdning skader barns evner til å lese og skrive, samt forminsker allmennkunnskaper. Samtidig krever moderne kapitalisme en høyt utdannet og lesekyndig arbeidskraft, bl.a. for å kunne produsere TV-spill og videoer. Slik er disse varene selvødeleggende på en pervers måte, den gjør arbeidskraften mindre skikket til å produsere seg selv (TV-spill og videoer).

I land etter land ropes det varsku, for større og større deler av den oppvoksende slekt er funksjonelle analfabeter, dyslektikere eller har andre språklige problemer. Ifølge det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel har språkvansker blant barn i Tyskland økt faretruende i løpet av kort tid. På ti år har antallet tre- og fireåringer som henger etter i språkutvikling, økt fra 4 % til 25 %. Ifølge forskerne skyldes dette den språkløse underholdningens ødeleggende effekter. Jeg vil tilføye at alt færre foreldre leser for sine barn, TV-en luller de små i søvn og gjør dem til det filosofen Jon Hellesnes kaller «vidiotar».

Undersøkelser i diverse land viser at barn leser adskilling mindre enn tidligere generasjoner. Tiden tilbringes foran data- og TV-skjerm, gjerne 20 - 45 timer i uken. Og merk at store deler av den underholdning som fortæres, er ordfattig eller ordløs. Dataspillene er jo stort sett ikke-språklige, og dialogen i amerikanske aksjonsfilmer er svært sparsom. Denne språkfattigdommen lønner seg for underholdningsindustrien, fordi det da er lettere å selge varene til forskjellige deler av verden uten å måtte pålegge seg store utgifter i språklig tilpasning av underholdningen. I den grad underholdningen er språklig foregår den på engelsk, noe som skaper språklig forvirring hos ikke-engelsktalende barn, og bidrar til det som blir kalt «kreolisering av norsk» blant norske tenåringer. Det nyeste «bidraget» til anglifiseringen av barns hverdag er koseroboter, som snakker en slags babyengelsk. Hva slags språk norske barn som leker med robotene kommer til å snakke, er ikke godt å si. Men én ting er sikker, nemlig at det lønner seg for produsentene å programmere robotene på bare ett språk. Som antydet ville tilpasning av programvarene til mange forskjellige språkområder være for dyrt. Selvsagt kan det skje i den nærmeste fremtid at en konkurrent prøver å finne en markedsnisje ved å tilby roboter programmert på lokale språk. Men anglifiseringen av barns språklige hverdag kommer neppe til å minke. Den babelske forvirringen i deres hjerner kan komme til å gjøre dem til dårligere arbeidskraft i fremtidens kommunikasjonsbaserte industri. Slik undergraver underholdningsindustrien seg selv, for den er jo like avhengig av kommunikative ferdigheter som annen industri.

Underholdningsindustriens triumf fører ikke bare til anglifisering, men også økte kulturelle llasseskiller. Selv i de nordiske land sine store tradisjoner for allmenndannelsen oppstår det et kulturelt lumpenproletariat av tenåringer som knapt nok vet hva landets ledere heter. Den eneste virkelighet disse ungdommene kjenner er underholdningens virtuelle drømmeverden. «Video, ergo sum» er deres slagord. «Jeg ser, derfor er jeg», det virkelige er det visuelle og det visuelle det virkelige, det skrevne ordet er de voksnes dumme oppfinnelse. Vi er nemlig vitne til et slags perverst ungdomsopprør hvor målet ikke lenger er en ny kultur, men ødeleggelse av all kultur, i hvert fall skriftkulturen. Selvsagt er dette en drøy påstand. Men det er ingen drøy påstand at det moderne arbeidsliv krever adskillig større kunnskaper enn TV-lumpenproletariatet besitter, og resultatet blir at disse ungdommene har store vansker med å finne seg til rette i samfunnet.

Videre kan deres generelle kunnskapsløshet gjøre dem mer manipulerbare for kyniske, utoritære ledere. Slik kan underholdningens fordummende effekt true vårt demokrati. Tilføyes kan at hvis voldsfilmene bidrar til økt ungdomskriminalitet, kan vi stille spørsmålet om ikke underholdningsindustrien er en trussel mot vår sivilisasjon. Det faktum at mye peker i retning av at underholdningskulturens «junk food» gjør mennesker mer aggressive, gjør ikke saken bedre. Det er altså ikke bare den visuelle underholdningen som er betenkelig. I den sammenhengen kan vi stille det spørsmål hvorfor en stadig mindre del av den unge generasjonen går på klassiske konserter. Mesterpianisten Vladimir Ashkenazy mener at det han kaller «Empty-TV» (MTV) har sin del av skylden. Har han rett i det, ser vi enda et eksempel på underholdningsindustriens kulturødeleggende effekt.

Selvfølgelig finnes det fremdeles godt beleste og tenksomme tenåringer. Men jeg ser tegn på at de intelligente blant dem blir heller kulturfattige, ensporete datagenier. Slik kanunderholdningsindustriens triumf bli teknokratiets triumf, den humanistiske kulturen svekkes betraktelig, datateknologien blir den dominerende kulturen. Samtidig kan datagenienes ensporethet skade datakulturen. Det sies at kreativitet krever mangesidighet fordi mange nye ideer består i at man låner modeller fra ett virkelighetsområde for å bruke det på et annet felt. Det sier seg selv at ensporete datamennesker ikke har den mangfoldige kunnskapen som trengs, noe som kan skade deres kreativitet på dataområdet. Vi ser nok et eksempel på kapitalismens nye kontradiksjoner, datakulturen undergraver den kreativiteten som gjør den (datakulturen) mulig.

Dikteren og nobelprisvinneren T.S. Eliot hadde en genial evne til å kombinere «virkeligheter» på en kreativ måte. Han var også en av sin samtids største kulturpessimister; hans pessimisme kommer klart til uttrykk i de berømte verselinjene «This is the way the world ends, this is the way the world ends, this is the way world ends, not with a bang but a whimper».

Vil vår kulturs undergang bli akkompagnert av dataspillenes «klynkelyder», deres ynkelige men livsfarlige «whimper»?