TERNINGKAST TO:  Kate Mara er bare en av mange gode skuespillere som skusles bort i «Morgan», skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TO:  Kate Mara er bare en av mange gode skuespillere som skusles bort i «Morgan», skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Morgan»

Ødelegger familiens gode navn og rykte

Regidebutant Luke Scott får produsenthjelp av sin far Ridley i årets mest intetsigende sjangerøvelse. 

FILM: Det knytter seg mange myter til barn av store kunstnere. Den mest populære er at kunstnerisk talent er arvelig, og at disse menneskene dermed er genetisk predisponert for kunstnerisk suksess. En annen, nesten like utbredt oppfatning er at det å være barn av en kjent kunstner i realiteten er et handicap, som innebærer at man må «jobbe dobbelt så hardt» for å bli tatt på alvor, og at bekjentskapene og kunnskapen om hvordan de kreative yrkene fungerer man får inn med morsmelka dermed kanselleres ut. Sannheten ligger formodentlig et sted midt i mellom – og har uansett mer å gjøre med miljø enn arv – men samtidig er denne problemstillingen langt på vei irrelevant i møte med sci-fi-thrilleren «Morgan». For som produsent på denne spektakulært intetsigende sjangerøvelsen har regidebutant Luke Scott nemlig fått med seg sin berømte far Ridley.

Morgan

2 1 6

Thriller, science fiction, grøsser

Regi:

Luke Scott

Skuespillere:

Kate Marra, Anya Taylor-Joy, Toby Jones, Jennifer Jason Leigh m.fl.

Premieredato:

9. september 2016

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Morgan

«En studie i bortkastede muligheter.»
Se alle anmeldelser

Pregløs
For virkelig å gjøre sammenligningen med faren uunngåelig, er «Morgan» strukturert som en blanding av «Alien» og «Blade Runner»: Vi befinner oss i en nær framtid hvor et internasjonalt selskap dyrker fram biologiske roboter i hemmelige laboratorier rundt om i verden. Hovedpersonen Lee (Kate Mara) sendes for å undersøke ett av disse avsidesliggende laboratoriene, etter at et lovende prosjekt – tittelens Morgan – har begynt å vise voldelige tendenser. Morgan er en fem år gammel skapning som ser ut 15 år gammel jente, og lever i et glassbur hvor en gruppe forskere undersøker hennes psykologi og overmenneskelige evner.

Når ting går galt – slik det alltid gjør i filmer som dette – befinner altså hovedpersonen og hennes nye kolleger innestengt på et lukket område sammen med en fremmed skapning med uvisse egenskaper («Alien»), mens det lille som finnes av tematikk kretser rundt hva som definerer menneskelighet og intelligens – for ikke å si hvorvidt man selv oppfyller disse kravene («Blade Runner»). Det sier seg nærmest selv at «Morgan» kommer til kort mot to av de viktigste og mest innflytelsesrike science fiction-milepælene i moderne tid, men ved å legge seg såpass tett opp til dem, understreker filmen sine egne tilkortkommenheter med en iver som tenderer mot selvskading.

Uengasjerende
Scott den yngre gjør nemlig ingen forsøk på å bygge en verden eller en estetikk eller engang en tydelig stemning. «Morgan» er simpelthen en håndfull velbrukte sci-fi-troper stokket om i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge, og servert med en likegyldighet som spenner beina under alt som potensielt hadde kunnet fungere. Mest irriterende av alt er at severdige skuespillere som Mara, Toby Jones og Jennifer Jason Leigh skusles bort på endimensjonale rollefigurer som ikke har noen annen funksjon enn å dytte det forutsigbare plottet videre mot en slutt alle som har sett en sjangerfilm kan se komme på mils avstand.

Som filmopplevelse er «Morgan» like skjematisk som et handlingssammendrag, og publikum tilbys aldri noen anledning til å investere verken følelser eller engasjement i noe av det som foregår på lerretet. Snarere enn en videreføring av Scott-familiens stolte filmarv, er den dermed et eksempel på en ødeleggende trend innen moderne sjangerunderholdning, hvor det å sette sammen eksisterende high concepts i stadig nye, marginalt annerledes kombinasjoner kvalifiserer som kreativitet.