Debatt: Sikkerhetsklarering

Offentlig ansatte tør ikke gifte seg i frykt for å miste sikkerhetsklareringen

Noe er galt – og tida er inne for å endre praksis.

BRA TIDSPUNKT: Ny lov om nasjonal sikkerhet, nytt departement og ny statsråd med ansvar for klarering. Alt dette gir en sjeldent god anledning for en fullstendig gjennomgang, skriver kronikkforfatteren. Her hilser den nye ministeren for samfunnssikkerhet, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, på embetsverket. Foto: NTB Scanpix
BRA TIDSPUNKT: Ny lov om nasjonal sikkerhet, nytt departement og ny statsråd med ansvar for klarering. Alt dette gir en sjeldent god anledning for en fullstendig gjennomgang, skriver kronikkforfatteren. Her hilser den nye ministeren for samfunnssikkerhet, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, på embetsverket. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Mange statsansatte med utenlandske livsledsagere mister eller nektes sikkerhetsklarering, og grunnlaget framstår tidvis tynt og uklart.

EOS-utvalgets leder Eldbjørg Løwer kritiserte nylig Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) skarpt for dette, og utdyping av kritikken er ventet i den nært forestående årsrapporten til EOS-utvalget. Sikkerhetstjenestene må respektere Stortingets vilje, og innføre en klareringspraksis som tåler dagslys og ikke diskriminerer på etnisk grunnlag.

Anders Romarheim.
Anders Romarheim. Vis mer

Sikkerhetsklarering er en viktig prosess som utreder personell for sikkerhetsmessig skikkethet. Formålet med klarering er også å skape høy tillit mellom betrodde ansatte og arbeidsgiver.

Slik fungerer det dessverre ikke alltid i dag. Det finnes flere legitime grunner til at en person ikke anses skikket til å bli sikkerhetsklarert. De viktigste er tilknyttet livsførsel og sårbarhet for utpressing.

Klareringsnekt kan skyldes uordnet økonomi, spillegalskap, psykiske lidelser, kriminalitet, rusmisbruk eller feilinformasjon til arbeidsgiver. Disse faktorene plasserer folk i risikokategorier for enten å røpe gradert informasjon i vanvare, eller i verste fall bli bestukket og vervet av utenlandsk etterretning.

I tillegg kan andre forhold som tilknytning til en annen stat eller mangelfull personhistorikk føre til et avslag på søknad om sikkerhetsklarering. Økningen i avslag skyldes særlig de to siste faktorene.

Problemet er særlig dramatisk i Utenriksdepartementet. Der florerer historiene om både veletablerte og unge lovende diplomater som har mistet klareringen grunnet utenlandske livsledsagere. De har tjenestegjort der den norske stat ba dem om å dra. Som takk får noen tidvis inndratt sikkerhetsklareringen. UD betonte sterk bekymring rundt dette i sitt høringsnotat til ny lov om nasjonal sikkerhet. Utenrikstjenesten mister dyktige folk, og blir mindre mangfoldig og representativ.

På 2000-tallet ble utvilsomt for mange med tilknytning til risiko-stater klarert. Og la det være klart: et klareringssystem som avviser for få, er langt verre enn et som avviser for mange.

Reaksjonen på «frislippet» ble en innstramning i perioden etter 2010, inkludert i graderte direktiv fra NSM. Innstramningene har resultert i at de med ektefeller oftere blir nektet sikkerhetsklarering, inkludert livsledsagere fra NATO-land. Spesielt dramatisk er det å miste klareringen for dem som besitter dem, altså reklareringene. Slik termineres karrierer som er bygget opp gjennom mange år.

Hvordan løse problemet? Jeg har tre konkrete forslag til forbedringer. Det første er kontradiksjon. En nemnd eller oppnevnt forsvarer for den som søker klarering, bør gis anledning til å påklage og utfordre avslaget. Dette kan skje uten søkerens viten, og forut for at avslag bekjentgjøres for søkeren. Tilfeller av avslag på for tynt grunnlag vil da kunne avdekkes og rettssikkerheten til søkerne vil ivaretas bedre. Dagens klagerett på avslag framstår relativt tannløs.

Dernest bør sikkerhetstjenestene vurdere tettere oppfølging av klarerte med tilknytning til andre stater. Kort sagt: snakk med folk! Det er gode muligheter for at den klarertes nye partner ikke er hemmelig agent for en fremmed makt. I den nye sikkerhetslovens § 8–12 ligger muligheten til å nettopp følge opp tettere. Sikkerhetsmyndighetene kan initiere samtaler med en sikkerhetsklarert person med tilknytning til andre stater, enten ut fra mistanker om illojalitet eller rent forebyggende.

For det tredje bør en utvidet undersøkelse gjøres oftere. Normalen er at klareringsinstansene gjennomfører standardundersøkelser og fatter vedtak på det saksgrunnlaget. Men når utilstrekkelig personhistorikk sår usikkerhet om søkeren eller dens livsledsager, så bør klareringsinstansen utrede bredere. Dette plikter man i offentlig saksbehandling etter forvaltningslovens §17.

I dagens system kan man få klarering for det lavere nivået konfidensielt når man søker om standardnivået hemmelig. Med samme logikk i bunnen bør man oftere gjennomføre prosedyrer for strengt hemmelig på tvilstilfellene, og tilkjenne dem hemmelig-klarering dersom utredningen fjernet tvil om skikkethet. En slik praksis vil kreve ressurser og noen ekstra årsverk. Disse vil imidlertid oppveies av årsverkene fra personer som beholder klareringen og slipper å slure på tomgang.

Her er det verdt å påpeke at det er feilslått å mistenkeliggjøre saksbehandlerne i klareringsinstansene. De følger simpelthen de gjeldende instrukser samvittighetsfullt. Og jeg gjentar: klarering skal rettmessig nektes i en del tilfeller. Men det er direktør NSM og regjeringen som må sørge for at de utstedte retningslinjene resulterer i hensiktsmessig praksis. Dette inkluderer at ikke uforholdsmessig mange nektes klarering.

Tidspunktet for endring i praksis er spesielt opportunt. Dette fordi ny lov om nasjonal sikkerhet nylig har tredd i kraft. Med nytt regelverk trenger ikke gamle uvaner videreføres. I tillegg er det et nytt departement og ny statsråd som har det konstitusjonelle ansvaret for klarering. Dette gir en sjeldent god anledning for en fullstendig gjennomgang.

Situasjonen er alvorlig, men gir samtidig samfunnssikkerhetsministeren anledning til å vise handlekraft. Hun kan gå inn i materien uten å være bekymret for å avdekke «egne feil».

Å bli klarert er ingen menneskerett, sier gjerne sikkerhetsfolk. Det stemmer og målbærer noe viktig. Men diskriminering på bakgrunn av egen – eller den man elskers – etnisitet er uakseptabelt og umoralsk. Noe er galt når offentlig ansatte vegrer seg mot å inngå giftermål av frykt for at deres arbeidsgiver – den norske staten – vil svare med å inndra deres sikkerhetsklarering.

Retten til privatliv og å realisere sin lykke gjennom ekteskap med den man vil, beskyttes av grunnlovens §113 og menneskerettighetene. Det bør være kompatibelt med sikkerhetsklarering.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.