I opplysningstida innebar kunnskap frihet og selvstendighet. Utviklingen av kunnskapsbegrepet diskuteres via den historiske personen Diderot og den fiktive Johannes W. Krantz. I sin roman «Forbrytelsen» har Dag Kullerud åpenbart en biografs blikk når han trekker fram den historiske personen Diderot (1713- 1784). Diderot er ikke hovedperson, men en viktig motpol til den fiktive Johannes W. Krantz.

På det ytre handlingsplanet finner vi en drivende kriminalintrige. Etter et foredrag Krantz har holdt på Hadeland om «Kunnskapens død», opplever han å bli medskyldig i en alvorlig bilulykke. Juristen Eva Hagen er den andre medskyldige. Sammen velger de å holde tett om ulykken. Som journalist og jurist besitter de hvert sitt kunnskapsområde, og de kjenner rettsapparatet tilstrekkelig til å vri seg unna når nettet snører seg omkring dem.

Skyld og soning

Som Dostojevskijs skyldbetyngede antihelt Raskolnikov hadde et driv etter å røpe seg, strever også Krantz med sin misgjerning. Men der Raskolnikov fant lutring i tilståelsen, finner Krantz den i å begynne et nytt, altruistisk liv. Hans selvoppgjør er hovedprosjektet i romanen. Gjennom forbrytelsen forandrer Krantz seg radikalt. Fra å være en kynisk handelsreisende i kunnskap og tidsånd, blir han en ydmyk og tilbaketrukket forfatter. Krantz blir sin egen bøddel i lengselen etter å forstå livet, og, enda viktigere, i å bli sikrere i sin forståelse av hva som er godt og ondt.