Offentlig brevroman om kunnskapens død

Kunnskapsbegrepet står sentralt i Dag Kulleruds nye roman «Forbrytelsen». I dag er kunnskap et maktmiddel som frarøver menneskene friheten.

I opplysningstida innebar kunnskap frihet og selvstendighet. Utviklingen av kunnskapsbegrepet diskuteres via den historiske personen Diderot og den fiktive Johannes W. Krantz. I sin roman «Forbrytelsen» har Dag Kullerud åpenbart en biografs blikk når han trekker fram den historiske personen Diderot (1713- 1784). Diderot er ikke hovedperson, men en viktig motpol til den fiktive Johannes W. Krantz.

På det ytre handlingsplanet finner vi en drivende kriminalintrige. Etter et foredrag Krantz har holdt på Hadeland om «Kunnskapens død», opplever han å bli medskyldig i en alvorlig bilulykke. Juristen Eva Hagen er den andre medskyldige. Sammen velger de å holde tett om ulykken. Som journalist og jurist besitter de hvert sitt kunnskapsområde, og de kjenner rettsapparatet tilstrekkelig til å vri seg unna når nettet snører seg omkring dem.

Skyld og soning

Som Dostojevskijs skyldbetyngede antihelt Raskolnikov hadde et driv etter å røpe seg, strever også Krantz med sin misgjerning. Men der Raskolnikov fant lutring i tilståelsen, finner Krantz den i å begynne et nytt, altruistisk liv. Hans selvoppgjør er hovedprosjektet i romanen. Gjennom forbrytelsen forandrer Krantz seg radikalt. Fra å være en kynisk handelsreisende i kunnskap og tidsånd, blir han en ydmyk og tilbaketrukket forfatter. Krantz blir sin egen bøddel i lengselen etter å forstå livet, og, enda viktigere, i å bli sikrere i sin forståelse av hva som er godt og ondt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De store temaer

Romanen kan minne om 1700-tallets offentlige brevroman, der fortelleren er tydelig til stede og redegjør for prosjektet sitt i tide og utide. I «Forbrytelsen» kan teknikken virke noe forstyrrende.

Språklig er teksten dyktig utført, bortsett fra enkelte metaforiske innslag som kan minne om rene himmelrittet. De forstyrrer en ellers velskrevet tekst. Et godt eksempel er skildringen av Johannes' forhold til en tidligere kjæreste. Det var «intenst som en kamp mellom gud og menneske, der hans ord var en skur av meteorer og hennes skjold veldig som universets uendelighet, mot det ble hans ord til et ensomt menneskes sukk mot en fjern aftenstjerne en vinterkveld». På 1700-tallet, ja, kanskje, men neppe i dag. Forfatteren vil muligens knytte nære forbindelser mellom to epoker, Diderots 1700-tall og nåtida, men linjen går ikke nødvendigvis gjennom språklig kopiering. Kullerud er derimot god der han skildrer kriminalintrigen og behandlingen den får i pressen og hos politiet. Til tross for enkelte problematiske sider ved sjangeren og språket, er «Forbrytelsen» en dyptloddende og innsiktsfull roman. Med sine etiske og filosofiske refleksjoner stiller den interessante spørsmål ved de store temaene: skyld, samvittighet, sannhet.

Romanen er innholdsmessig dyptloddende og spennende, stilmessig et godt håndverk, bortsett fra enkelte stive og formelle passasjer.