Offentlig lykkejakt?

I sommer har vi hørt politikere som foreslår å nedsette et offentlig utvalg som skal undersøke hva som gjør folk lykkelige, og hva som kan gjøres for å legge til rette for mer lykke blant folket. Blir ikke det omtrent like formålsløst som å undersøke hvilket skonummer som er det beste, for derved å komme med forslag om hvordan vi alle skal nå dit?

Hva som gjør oss lykkelige påvirkes av utallige faktorer, og det som den ene dagen gjør deg lykkelig kan neste dag være med å gjøre deg nedstemt. Samtidig er kanskje alt snakket om jakten på lykken med på å undergrave lykkefølelsen. Medier og eksperter har da i flere tiår gitt oss gode råd om hva som er de rette verdiene og det rette levesettet for å bli lykkelig. Kanskje vi hadde opplevd mer lykke hvis vi ikke tenkte så mye over hva som gjør oss lykkelige?

Det vestlige samfunn er bygget på verdier som mange av oss opplever som gode og riktige. Likevel kan vi definitivt ikke si at vi er lykkeligere i Vesten enn i andre deler av verden. Samtidig er det også en lite holdbar slutning å hevde at leende barn i Afrika, så lenge de disponerer det mest nødvendige, sannsynligvis er mer lykkelige enn barn her hjemme.

Grunnlaget for lykke er antakeligvis betinget av så mange faktorer at det blir umulig å trekke konklusjoner. Det beste vi kan gjøre for å bedre folks lykkefølelse er derfor ikke å nedsette kommisjoner. Det beste er sannsynligvis så enkelt, og vanskelig, som at vi alle utviser den tilstrekkelige toleranse og respekt for hverandre. I dette ligger nemlig den grunnleggende forutsetning for at vi alle skal kunne bli lykkelige på egne premisser, og ut fra egne, ikke andres forutsetninger. Respekt og toleranse sprer kanskje ikke lykke i seg selv, men mangelen på respekt og toleranse sprer definitivt ulykke.