BARNEVERN: Vi kan ikke basere vårt barnevern på synser og troer, positive og negative fordommer eller manglende kompetanse som blir til maktmisbruk, skriver artikkelforfatterne.
BARNEVERN: Vi kan ikke basere vårt barnevern på synser og troer, positive og negative fordommer eller manglende kompetanse som blir til maktmisbruk, skriver artikkelforfatterne.Vis mer

Barnevernet:

Offentlig omsorgssvikt må stoppes

Vi lukker øynene når vi får kunnskap om overgrep mot barn, samtidig som mange blir fratatt foreldre og nettverk på grunn av manglende kompetanse.

Meninger

Barnevoldsutvalget har dokumentert hvor omfattende og alvorlig vårt nasjonale svik mot barna er. Kristoffer og Glassjenta og mange flere har gjennom en årrekke vist oss at dette er en realitet, som vi forsøker å lukke øynene til.

Overidentifisering med foreldre og bagatellisering av barns lidelse ble dokumentert allerede i 1981. Og det handler ikke bare om barnevernet, det handler om alle yrkesgrupper som møter foreldre og barn fra jordmor, fastlegen, helsestasjonspersonale, barnehagen, PPT, skolen, barne-, ungdoms- og voksenpsykiatrien. Og det handler om rettsapparatet. Det handler om oss alle.

Barnevoldsutvalgets rapport er smertefull lesning. Men for mange av oss som i mange år har arbeidet med å få satt omsorgssvikt og overgrep på dagsordenen, gir det et håp om at vi nå vil foreta et barneløft.

I den senere tid har vi kunnet observere to ytterpunkter av offentlige overgrep. Den ene som Barnevoldsutvalget har vist oss, at ingen har villet se barnas lidelse. Den andre er akutte plasseringer uten grundige, kompetente undersøkelser. På den ene side lukker vi øynene og lar omsorgssvikt og overgrep foregå over år. På den annen side foretar vi akutt plasseringer av barn i fosterhjem eller beredskapshjem uten kompetente undersøkelser.

Det er det nyfødte barnet som plasseres rett fra fødeavdelingen basert på sviktende grunnlag, som blir fratatt sin mor og et omsorgsfullt familienettverk. Og det er syvåringen som har fortalt at far slår og som blir akutt plassert, uten grundig og kompetent undersøkelse. Vi kan ikke basere vårt barnevern på synser og troer, positive og negative fordommer eller manglende kompetanse som blir til maktmisbruk.

Slik situasjonen er i dag ser vi altfor mange saker at barn blir fratatt foreldre og øvrige nettverk i tilfeller der biologisk familie, med kompetent hjelp og støtte, kunne ivaretatt barnet bedre enn det som skjer ved bortplassering. Dette er en stor tragedie for de barn og familier som blir rammet. Vi kan altså ikke gå til akuttplasseringer fordi barnevern og øvrige hjelpeinstanser ikke har faglig og menneskelig kompetanse.

Kompetente undersøkelser vil kunne gi grunnlag for god og nødvendig hjelp. Mor vil med støtte av et godt nettverk muligens kunne gi barnet sitt god nok omsorg og barnet vil kunne unngå traumatisering. Far ville kunne få hjelp til å stoppe med fysiske overgrep. Muligens har de et nettverk som kan gi syvåringen god omsorg. Hvis det skulle vise seg at det ikke er tilstrekkelige ressurser å bygge på, og at vi ikke lykkes å hjelpe, må selvfølgelig både spedbarnet og syvåringen få trygghet et annet sted og foreldre og barn må få hjelp i adskillelsesprosessen og med sin kontakt videre fremover.

Men vi må forstå hva det handler om. Vi har lenge visst at risiko og omsorgssvikt handler om et samspill mellom samfunns- og kulturelle forhold, nettverksforhold, ytre stressfaktorer, samlivsforhold, samt personlighetsforhold, fysisk og psykisk helse hos barn og foreldre som igjen er forankret i genetiske forhold. Hvor tyngden til enhver tid ligger varierer fra en familie til en annen.

Vi har i dag kunnskap til å forstå og hjelpe adskillig bedre enn vi gjør. Avstanden mellom den kunnskap som er tilgjengelig til både å se og forstå, og den kunnskap som anvendes i praksis er stor. Vi har i dag både nasjonal og internasjonal forskning å basere oss på. Det samme gjelder holdninger. Vi vet hva som er faglig etisk gode holdninger enten vi skal behandle familien med barnet i sentrum hos foreldrene eller om barnet må få en annen omsorgssituasjon.

Men dette forutsetter tverrfaglig samarbeid. Mens det er en selvfølge at det i barnepsykiatrien arbeides i team, så gjelder ikke det i barnevernet. Dette på tross av at barnepsykiatrien da den ble etablert i 50-årene blant annet var ment å skulle bistå barnevernet. Vi trenger en total omlegging av arbeidet med barn i risiko- og omsorgssviksituasjoner. Barnevernet må inngå i et tverrfaglig familievern.

Det er godt dokumentert i solid forskning at vanskjøtsel, fysiske, psykiske og seksuelle overgrep skaper helseproblemer, ikke bare psykiske, men også somatiske helseproblemer som kan vare livet ut. Jo mindre barnet er, og jo mer det er utsatt for traumer i nære relasjoner, jo mer alvorlig blir de helsemessige belastningene.

Norsk forskning har dokumentert at mange barn er blitt diagnostisert og medisinert på grunnlag av sin utagerende adferd, uten at de har fått hjelp med de traumer som ligger til grunn for deres adferd, og som de er blitt påført i sine hjem eller i sine nettverk.

Det er et paradoks at de med svakest utdanning skal ta hånd om de mest utsatte og hjelpeløse barna og samtidig disponere maktmidler. Da er det en utfordring å kunne anvende faglig autoritet uten å utsette barn og foreldre for autoritært maktbruk.

Det er behov for et omfattende kunnskapsløft for alle de yrkesgrupper som møter foreldre og barn tidlig i barnets liv, allerede i svangerskapet Forebyggende arbeid er aldri blitt satt i system ved at tilgjengelig kunnskap er blitt tatt i bruk. Dette må være hovedinnholdet i en nødvendig barnereform.

Dette vil ta tid. Barn har ikke tid til å vente. Umiddelbart bør det etableres tverrfaglige samarbeid og team som i samarbeid med barnevernsarbeidere kan treffe de nødvendige beslutninger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook